NOSTALGI: Setesdalsbanen byr på en jernbanereise til fortida for unge og gamle, med et prustende lokomotiv, klart til avgang. Pass for dørene, dørene lukkes. De selger til og med små pappbilletter i gammel stil, som konduktøren kan klippe hull i.S Foto: Fredrik Wandrup
NOSTALGI: Setesdalsbanen byr på en jernbanereise til fortida for unge og gamle, med et prustende lokomotiv, klart til avgang. Pass for dørene, dørene lukkes. De selger til og med små pappbilletter i gammel stil, som konduktøren kan klippe hull i.S Foto: Fredrik WandrupVis mer

Skinnegangens glade sang

På kornet: Damp og drømmer på Setesdalsbanen.

Meninger

En dag reiste vi med Setesdalsbanen. Nå er sesongen over for i år. Hver helg i sommermånedene bærer dette klenodiet av en skinnegangsstubb passasjerer gjennom den åtte kilometer lange strekningen fra Grovane til Røyknes og tilbake. Helt og herlig formålsløst. Hensikten med turen er ingen annen enn å la passasjerene oppleve hvordan det er å kjøre med et togsett drevet av damplokomotiv bygd mellom 1894 og 1902, eller diesellokomotiver bygd for smalsporet jernbane like etter andre verdenskrig.

Synet som møter oss på Røyknes stasjon er som hentet rett ut av en westernfilm. Et svart prustende lokomotiv, blankpusset og skinnende, får påfyll av vann fra et ekte vanntårn. Det snøfter og puster, tungt og heftig som en kåt okse, ivrig etter å komme i gang. Synet av et slikt lokomotiv, med rød bunn, svart kropp og gylne bånd og klokker rundt skroget, setter i gang en lengsel tilbake til i en fjern, førdigital verden av mekanikk. Vognene, med sitt skinnende, blankskurte treverk og sine slitte skinnseter, alt dette har sin plass i minnenes merkelige museum.

Barna reagerer som om dette er en leketøysverden. Barne-TV live. Tegneserietog. Tøffe, det lille lokomotivet. Og alle vennene hans. Togene de har tatt, er grå og strømlinjeformede og har dører som går automatisk opp og igjen. De har ikke doer med huller rett ned til skinnegangen. Eller vinduer man kan henge ut av og se lokomotivet langt der framme når toget svinger. Ingen glasskarafler med små pappbegre ved siden av seg dersom man skulle bli tørst. Hvis det skulle skje i dag, må man ha med seg penger og kjøpe vann i restaurantvognen.

Her sveiver mannen i lokomotivet på et håndtak, og toget går. Det skrangler og slingrer, klakang, klakang, mens det ruller forbi skoger og elver, tømmerrenner av imponerende omfang og små hus inne i skogen. Gjennom små tunneller og bratte svinger, mens det stanser på små stasjoner. Røyken puffer opp av pipa og driver langs toget med en lukt av fjerne år. Vi har alle et lite damplokomotiv som tøffer rundt i sjelen.