Skipene bør ikke flyttes

«Vikingskipsfunnene er våre viktigste museumsgjenstander. Vi forvalter den ikke bare på vegne av Norge, men hele verden.»

Da Universitetet i år 2000 ga opp byggeplanene på Tullinløkka og valgte å satse på nytt museumsbygg på Sørenga, ble det satt ned en komité for å forberede arbeidet. Komiteen foreslo også å flytte samlingene på Vikingskipshuset til det nye museet, dersom det var «teknisk mulig». Tidligere forslag i 1995 og 97 om flytting til det planlagte Middelaldermuseet hadde Universitetet tidligere avvist som for risikable.

Universitetet har engasjert firmaet Safetec for å vurdere risikoen ved en flytting, og det har nylig vært et to dagers seminar om flytteplanene med internasjonal deltakelse. På seminaret advarte arkeologer og konservatorer fra inn- og utland mot flyttingen. Etter at planene ble kjent, er det også kommet flere henvendelser fra arkeologer og skipshistorikere som er sjokkert over planene og advarer så sterkt de kan. Fra dem som ønsker en flytting, blir det argumentert med at sakene får det bedre i et nytt museum enn de har det i den gamle bygningen på Vikingskipshuset, at eventuelle skader kan repareres, og at det nye museet kan vise en helhet, istedenfor at vikingtidutstillingene er på to steder som i dag, skipene og det som ble funnet i dem på Bygdøy, resten i Historisk museum på Tullinløkka. Safetecs rapport foreligger, så langt i en midlertidig utgave. Hovedkonklusjonen er at skipene tåler en flytting, mens mange av de sakene som ble funnet i Osebergskipet, er så skjøre at det er stor risiko for alvorlige skader eller at sakene går fullstendig i smadder hvis man forsøker å flytte på dem. Når det gjelder konklusjonen om at skipene tåler en flytting, er beregningene foreløpige. Grunnlagsmaterialet for beregningene er ufullstendig og til dels feilaktig, og vi som har et faglig ansvar for skip og samlinger, mener at konklusjonen er så usikker at den ikke kan danne grunnlag for et vedtak om flytting, det kan gå forferdelig galt.

Skipene er av eik og solidere enn resten av tresakene fra Oseberg, som er av andre treslag, men selv eika er etter 1100 år i jorda sterkt svekket, rimelig nok. Saker av andre treslag var utvasket, og tørkeprøver viste at treverket krympet til ukjennelighet. For å forhindre at de sakene tørket helt i stykker, ble de etter utgravningen konservert med alun og satt inn med linolje og lakk. Hvis sakene ikke hadde blitt konservert, ville vi i dag ikke hatt annet enn små og ynkelige fragmenter å stille ut, så vi skal være takknemlige for det arbeidet som ble gjort av et lite mannskap med små ressurser. Dessverre har det på lang sikt vist seg at alunkonserveringen skaper problemer. Sakene blir tunge og er meget skjøre, mange bærer ikke lenger sin egen vekt. I de verste tilfellene er det bare et tynt skall med lakk og oljeimpregnering som henger sammen, innvendig er sakene pulver. Prøver av slikt tre er analysert i utlandet, og resultatet er bekymringsfullt, noen av prøvene har mindre styrke enn knekkebrød, andre var så svake at de gikk i småbiter da laboratoriet skulle lage prøvestaver. Alunkonservert tre er meget vanskelig å lime hvis det brekker, og av en haug med pulver kan selv den dyktigste konservator ikke gjenskape noe. En av sledene fra Oseberg er i ferd med å miste biter som truer med å falle ned av sin egen tyngde, slik at det har vært nødvendig å sette i gang arbeide med ny oppstøtting.

Vikingskipsfunnene er våre viktigste museumsgjenstander, de eneste Norge har som fortjener å nevnes på linje med Tut-ankh-Amons grav, «Mona Lisa» og Parthenon-frisen. Universitetet i Oslo, ved Universitetets kulturhistoriske museer, forvalter på statens vegne en kulturskatt som ingen har maken til. Vi forvalter den ikke bare på vegne av Norge, men hele verden.

Dette ansvaret forplikter. Vi vet at mange av de fineste sakene fra Oseberg-funnet er umåtelig skjøre, og at en flytting kan gi uopprettelige skader. Som ansvarlige museumsfolk har vi da rett og slett ikke lov til å tenke på en flytting. Å utsette sakene for risiko er etisk helt forkastelig, museer skal bevare, forske og formidle, ikke ta sjanser ved å utsette museumsmateriale for risiko. Vikingskipsfunnene er uerstattelige hvis noe går galt, selv den minste sjanse for skader er for stor til at vi har lov til å ta risikoen, det strider mot de grunnleggende prinsipper for museumsdrift. Skal et museum ha noe å stille ut og formidle, må første plikt bli å ta vare på det museet har.

En flytting er uforsvarlig, først og fremst fordi sakene risikerer å bli ødelagt, men der er andre momenter som også taler mot en flytting. På Bygdøy ligger fem museer som utfyller hverandre. Vikingskipshuset, Sjøfartsmuseet, Fram- og Kon-Tiki-museet viser alle sider av nordmenns innsats på havet. Maken til samling av maritime museer finnes ikke noe annet sted. Osebergsamlingen og Folkemuseets samlinger viser hvordan trematerialer er brukt i Norge i de siste 1100 år, maken til dette finnes heller ikke noe annet sted.

Inntektene fra Vikingskipshuset er en meget viktig del av budsjettet til Universitetets kulturhistoriske museer. En flytting vil føre til at sakene er utilgjengelige i flere år, mens pakking, flytting og nymontering på Sørenga foregår. Sammen med selve flyttingen vil dette koste noen hundre millioner kroner, penger både Universitetet i Oslo og det norske samfunnet vel kan bruke bedre enn på en risikofylt og unødvendig flytting.

Å pakke alle museumsgjenstandene i Oldsaksamlingen, Etnografisk museum og Myntkabinettet for flytting til det nye museet på Sørenga er en kjempejobb, som vil ta all arbeidstid for museets konserveringspersonale i årevis. Hvis samlingene på Vikingskipshuset skal flyttes i tillegg, kan det å skaffe kvalifisert konserveringspersonale lett bli en uoverkommelig flaskehals. I tillegg kan museet lett miste det personalet som kjenner samlingen best. De fleste har gitt uttrykk for at de anser flyttingen som så uforsvarlig at de heller slutter enn å delta.

Samlingene på Vikingskipshuset trenger pleie der de står, og det nye museet på Sørenga vil bli en strålende opplevelse med «alle tider og hele verden under ett tak».