Skipperskrøner

Det er et selsomt persongalleri Selma Lønning Aarø presenterer oss for i sin siste roman.

En ung kvinne som på grunn av skyldfølelse overfor en bror hun mener å ha sviktet, har satt seg i rullestol og later som om hun er lam (vi får vel tilgi forfatteren at hun har lånt ideen fra Solstad), en gravid tenåringsjente som tror hun er blitt befruktet av engelen Gabriel, en prest som titt og ofte låser seg inne og klorer hendene til blods for til slutt å drukne seg, en presteenke og alenemor som bedriver hor med svenske anleggsarbeidere, en alkoholisert hotelldame som mener hun har Norges største klitoris, en småbruker som anser Gro som en større landsforræder enn Quisling (pga. EU), en sirkusartist som sitter på konditori og spiser kaker når han får hjemlengsel og til slutt begår selvmord ved å stikke hodet ned i en kjempesvær bløtkake, særlig bestilt til formålet, en obduksjonsmaler som graver opp knoklene til Arnold Schönberg på Æreslunden i Wien.

Tragikomisk

Aarøs raritetskabinett omfatter enda flere, men dette er de viktigste, og med disse som aktører iscenesetter hun en buskisaktig tragikomedie der handlingen er lagt til Levik på Vestlandet - et fiktivt sted, men i det ytre er fiktiviteten syltynn.

Likheten med administrasjonssenteret Lervik på Stord, der forfatteren trådte sine barnesko, er nemlig meget slående. Enhver likhet med virkeligheten må imidlertid antas å være så fjern at forfatteren neppe risikerer å bli uglesett på hjemstedet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Aarø har tidligere vist at hun har fantasien i orden. Denne gangen gir hun den fritt slag.

I «Bebudelse» har hun smurt sammen en nokså tynn fortelling av en rekke skipperskrøner. Resultatet likner en blanding av Terje Stigen og Göran Tunström. Det ene viltre påfunnet avløses av enda viltrere påfunn, og til tider er det både morsomt og underholdende. Det meste er vilt usannsynlig, men ikke villere enn at Aarø får oss med på leken. Like fullt likner boka mest av alt på en skrønebok, diktet i hop for tidsfordriv og tenkt blott til lyst, selv om det ikke skal underslås at romanen også har alvorligere undertoner. I seg selv er det jo temmelig tragiske skjebner og tildragelser forfatteren gir oss innblikk i - selv om det hele ender lykkelig, i alle fall for enkeltes vedkommende.

Halvhjertet

I den simulert lamme jeg-personens skikkelse er det også innebygd et slags kritisk perspektiv til den crazy-aktige skalten og valten med menneskers liv og skjebne, men nettopp dette grepet fungerte temmelig dårlig og bidrar til at romanen gir et inntrykk av at forfatteren ikke helt har bestemt seg for hvilket bein hun skal stå på - vittighundens eller den nestekjære menneskevennens.

Romanen bekrefter at Aarø kan kunsten å fortelle en historie, men heller ikke særlig mer.

Vi velger derfor å oppfatte «Bebudelse» som et lystig, men noe halvhjertet sidesprang fra en ung forfatter som vi regner med å møte igjen med kurs mot mer solide fortellerforhold.