Skitne hender

«Æresgjesten» er en av Nadine Gordimers tidlige romaner. Den kom ut i 1970, og kanskje er det bare en tilfeldighet at oversettelsen har biet sin tid i 28 år.

Ikke slik at den er utdatert: Partilandsmøter og personkonflikter har det vel ikke med å gå av moten, enten det gjelder et østafrikansk land som skal feire sin frigjøring fra den tidligere kolonimakten, eller eldre og mer slitesterke demokratier etter vestlig mønster.

Skjønt situasjonen i det østafrikanske landet, dit engelskmannen James Bray - tidligere koloniadministrator, men ti år tidligere kastet ut av landet fordi han altfor åpenbart tok parti for de svarte nasjonalistiske lederne - er mye mer dramatisk. Nå blir han av presidenten, Adamson Mweta, innstendig invitert til frigjøringsfesten, med beskjed om at der fortsatt er bruk for ham.

Han drar, i og for seg nokså lettet, fra en slags altfor tidlig tilnærmet pensjonisttilværelse og et nokså utlevd ekteskap i en soveby utenfor London - og håper han kan gjøre nytte i landet som har fått hans hjerte. To menn samarbeidet han tett med - han som nå er blitt president og Shinza, som tydeligvis er skjøvet ut i kulissene og venter på å slippe til igjen. Etter Brays mening Mwetas eneste sjanse: «Shinza satte aldri sin lit til deg, det var mer det at han var overbevist om at du gjorde det du måtte, at du ble drevet av noe inne i deg. Han visste at man ikke kan kreve noe av et menneske som ikke har det fra før.»

Feilgrep

Det er et underforstått budskap og en moral som svarer til Brays dypeste behov. Han ble utvist, eller kalt tilbake, fra landet som hadde hans kjærlighet og hans tro. Det var enkelte ting det var verd å lide for på grunn av egen overbevisning, men det var ingenting som var verd andre menneskers lidelse. «Hvis folk dreper for en sak som ikke er min, kommer det ikke blod på mine sko, gå derfor til side.» Men konflikten han er havnet i, mellom dem som var hans nærmeste venner, hadde forlangt at han måtte sette til side sin «egen natur». Enten var det et tragisk feilgrep, eller så var det hans redning. Han tenkte: Jeg kommer aldri til å få vite det, selv om andre forteller meg det så lenge jeg lever.

Skitne hender

Ingen handling kan være fri for tvil. Men den virkelige kampen, en kamp de var forpliktet til på grunn av situasjonen, og dette at han har valgt side, på grunn av alle årene med slaveri, isolasjon, kolonialisering. Mye ville gå tapt, og det ville bli stor forvirring. Han tok del i det, var en del av det. Midlene som ble tatt i bruk ville være tvilsomme, som alltid i slike situasjoner. Han risikerte, som Sartre kanskje ville ha sagt, å få skitne hender. Men han visste ikke om andre midler som han kunne håpe ville gi resultater, og ettersom han mente at resultatene var absolutt nødvendige, hadde han ikke noe valg.

«Æresgjesten» er med andre ord en roman som stiller et av de vanskeligste og mest typiske problemer i det 20. århundres litteratur: Hvordan kan man velge, selv når man innser at valget kan føre til ulykke for en selv og for andre? Spørsmål som det ikke er lett å løse gjennom diplomatiske forhandlinger.

En stor, detaljrik roman. Her er ikke mange minimalistiske pusteøvelser. Men det hadde ikke vært Nadine Gordimer, hvis hun ikke hadde fått plass til også en heftig kjærlighetshistorie, der en nokså lårfager, seksuelt talentfull yngre kvinne spiller hovedrollen.

Kanskje noe for påsketuren: Her er rikelig stoff til ettertanke og debatt.