Skitt fiske

Underworld er over oss igjen. Med sine nådeløse beats, messende meldinger og uimotståelige urbane drømmer. «Beaucoup Fish» er en pen fangst, selv om gruppa satt snøret i bånn.

Underworld seiler stadig rundt i det teknologiske havet som en av verdens travleste supertankere. Deres skip er lastet med breakbeats, dub, drum'n'bass, drømmende synth, en dæsj rock'n'roll og som tittelen antyder, mye fisk. «Beaucoup Fish» har mange høydepunkter, men er gruppas klart svakeste på 90-tallet. Albumet er enkelt (noen vil kanskje si befriende enkelt) i sammenligning med «Second Toughest In the Infants» fra 1996, og er ikke i nærheten av å matche bandets egen klassiker «Dubnobasswithmyheadman» fra 1994. Men Underworld er nå tross alt Underworld, og «Beaucoup Fish» kommer godt ut av alt annet enn sammenlikninger med Underworld selv.

Edruelig

«Second Toughest In the Infants» vil neppe bli stående som den kaleidoskopiske teknomilepælen mange spådde, men megahiten «Born Slippy» fra filmen «Trainspotting» har fungert som soundtrack for en hel generasjons inntil nylig. Nå er Underworld kvitt bakrusen fra «Born Slippy». Karl, Rick og Darren har etter eget sigende, seinest i Dagbladet FREDAG, sobret seg opp. Det samme kan man si om musikken. «Beaucoup Fish» er ikke den festen man kunne forventet. I humør og stemning minner plata mye om den sobre «Dubnobasswithmyheadman», men «Beaucoup Fish» mangler det frekke blikket og den besnærende tilstedeværelsen. Underworld anno 1999 låter lekkert, det låter intelligent, men innimellom låter gruppa vel forutsigbart.

Bånn gass

Albumet åpner med den elleve minutter lange synthsonetten «Cups». Et popverk som like gjerne kunne vært skrevet at Jimi Tenor, proppfullt som det er av slick jazz, lekre akkorder, vrengte verselinjer og uforutsigbare vendinger. Ti låter seinere avsluttes «Beaucoup Fish» med «Moaner». En nesten åtte minutter lang låt som trolig er ment som arvtaker til «Born Slippy», men som innehar så mye euro-trance i beatene at den er best egnet til å tre nedover ørene på de yngste.

Imellom de to ytterpunktene er vi en snartur innom 80-tallet i den drømmende synthpoplåta «Jumbo», vi suger inn på dansegulvet i «King of Snake» og «Kittens», er seriøst poetiske i den stille «Skym» og drømmer oss bort i «Push Downstairs», «Something Like a Mama» og «Bruce Lee».

En pen fangst, men med mye fisk fra den samme stimen.

Moaner

Cups