Skittengrått på bygda

Kvalshaug er landsbygdas svar på den mer urbane Ari Behn.

«Han var ikke ensom, men det ligna veldig,» heter det om en av personene i Vidar Kvalshaugs siste bok, «Juling og andre kjærtegn». Utsagnet er typisk for den lakoniske fortellerstemmen som tidvis slår om i skingrende falsett når personene er i ferd med å miste taket på partneren, virkeligheten eller seg selv. Både språklig og eksistensielt likner tekstene i boka en balansegang mellom bistre Clint Eastwood-fakter og nødrop fra en sugende hverdagsmyr. Her møter vi såkalt «vanlige folk» som vakler gjennom livet, mens de forsøker å holde seg på beina så godt de kan. Underlaget er langt fra det beste og oddsene ikke noe særlig å skryte av, men det humper og går på et vis.

«Skitten» sjanger

Boka rommer tolv noveller, eller «korthistorier», som forlag og forfatter har valgt å kalle dem, sannsynligvis for å gi et signal om den underdreide fortellerstilen. Handlingen i samtlige er lagt til et fiktiv sted på Østlandet, kalt Helberg, og de samme personene går igjen i flere av tekstene. At stedsnavnet kan oppfattes som en tributt til Jonny Halberg, understrekes av at en av de nærliggende bygder kalles Enevarg, et bygdenavn vi kjenner igjen fra Halbergs tekster. Og det er nettopp i selskap med Halberg og andre «skitne realister», som Rolf Enger, Kyrre Andreassen og Ari Behn, Kvalshaug plasserer seg med «Juling og andre kjærtegn».

Mentalt landskap

Landsbygda er åpenbart blitt trendy i visse litterære kretser, som gjenstand for en skittengrå realisme som ligger milevis fra så vel tidligere tiders nostalgisk-romantisk-populistiske dyrking av lokalsamfunnet som den satiriske og svartmalende utlevering av det samme. Innenfor den moderne «ny-ruralismen» handler det åpenbart om å bygge opp en atmosfære for deretter å la den tale for seg selv. Kvalshaug har lyktes temmelig bra med dette. I et talemålsnært, radikalt bokmål som står godt til stoffet, kartlegger han det mentale landskap hos folk som ikke står fremst i køen når attraktive jobber og feite lønninger står på dagsordenen.

Mediebevisst

Som tittelen antyder, er kjærlighet et viktig motiv, men den er ikke av det slaget vi leser om i herregårdsromaner. Men selv om ordene som veksles mellom menn og kvinner som av uransakelige grunner har havnet i samme seng eller befinner seg i samme bil «mens radioen spiller Johnny Cash», kan liknes med «kniver som lå løst i slirene», så likner det en slags kjærlighet åkke som. Forfatteren viser jevnt over en fin språkbeherskelse selv om det halter litt her og der. Men så er det ikke akkurat skjønnånder han låner sin røst fra eller legger sin stemme til. Som skittengrå landsbygdrealist er han fullt på høyde med den mer urbane Ari Behn, som ble mediekjæledegge på forsommeren i fjor. Det skulle ikke forundre meg om det er Kvalshaugs tur denne gangen. Med vårens narrestreker overfor våre forlag har han jo allerede demonstrert at han er en mediebevisst herremann. Og det teller jo ikke så rent lite når spalteplassen skal utmåles og terningene kastes.