VASKEHJELP: Agendas Marte Gerhardsen er tilhenger av Thomas Piketty og motstander av ulikhet, men holder seg med vaskehjelp. Foto : Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
VASKEHJELP: Agendas Marte Gerhardsen er tilhenger av Thomas Piketty og motstander av ulikhet, men holder seg med vaskehjelp. Foto : Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Skittentøyvaskens dilemmaer

Hva Karl Marx og to svenske LO-økonomer kan lære oss om tre kvinnelige lederes bruk av vaskehjelp.

Kommentar

Klassekampens helgereportasje om de tre kvinnelige tankesmielederne som ikke vasket sine egne gulv, fikk sosiale medier til å eksplodere. Dette hadde aldri vært en sak, om ikke det var for at det var kvinnene som ikke sto for husarbeidet, var manges mening.

Men er grunnen til at mange fortsatt vegrer seg for å si at de har vaskehjelp, at vi liker å moralisere over kvinners handlinger?

Kanskje delvis. Ingen vil se skrått på en mann som får huset pusset opp av profesjonelle. Derimot forteller Arbeiderparti-politiker Ragni Løkholm Ramberg at hun fikk høre at hun «burde vaske [sine] egne gulv.»

Trolig gir vaskehjelp også en assosiasjon til den tradisjonelle tjenestepiken, et arbeidsforhold preget av en maktskjevhet som bør få enhver til å bli brydd.

Andre vil peke på den norske dugnadsånden, den protestantiske arbeidsetikken eller behovet for å være uavhengig, selvstendig. En skal vaske sine egne gulv, male sine egne vegger og legge platting på hytta i feriene.

Arbeidet adler mannen, så vel som kvinnen. Det må også barna lære.

Men dette får lett absurde konsekvenser. Noen finner kanskje meditasjon, mening eller mestring i husarbeidet, men andre ser ekteskapet og forstanden ryke som følge av det.

Det er vanskelig å finne en prinsipiell begrunnelse for at akkurat vasking skal være unntatt fra arbeidsdelingens magi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis tankesmie-ledere står hjemme og vasker gulv, framfor å gjøre det de kan best, utvikle mer eller mindre gode innlegg i den politiske debatten, vil det være en suboptimal produksjon og fordeling av godene.

Som Karl Marx lærte av Adam Smith: det er arbeidsdelingen og spesialiseringen som er roten til velstandsøkningen.

Er det derimot biproduktet av spesialiseringa, fremmedgjøring og manglende selvrealisering, venstresida er redd for?

Marx mente menneskelig selvrealisering var kilden til det gode liv, men mente det kapitalistiske system sto i veien for denne, så også med rutinepreget renholdsarbeid.

Selvrealisering innebærer å utvikle talenter og få muligheten til å utfolde dem, og kjennetegnes av stigende grensenytte. Aktiviteten blir morsommere jo mer tid som legges inn og du kommer inn i den ettertraktede flytsonen.

Vasking framstår for mange av oss som en aktivitet med fallende grensenytte og bør derfor unngås.

Filosofen Michael Walzer har et supplerende argument. Han mener renhold nærmest uunngåelig vil forbindes med skitt og dermed lav sosial status. Siden det ikke er å til å komme utenom, bør vi fordele byrden mellom oss. Med andre ord: Vi bør vaske dritten vår sjøl.

Som politisk mål er ikke dette helt på siden. Hvis vi heller vasker gulvene våre selv, kan pengene vi sparer brukes på forbruk av varer eller tjenester, som er mer interessante å produsere og utføre.

Det er imidlertid flere svakheter i resonnementet. Siden vaskehjelpen trolig er mer effektiv enn oss frigjør det arbeid. Og siden vaskehjelpen koster penger kan det stimulere til mer arbeid. Grunnet skatter og avgifter må vi jobbe mer for å frigjøre oss fra husarbeidet. Det gir altså en større kake å fordele.

Det er også noe formyndersk over argumentet. Hvis noen vil vaske andres hjem i mangel på bedre muligheter, bør vi ha svært gode grunner for å nekte dem det.

Det virker også vilkårlig å plukke ut renhold som arbeidet en må unngå. Det er mange jobber som ikke skårer høyt på selvrealisering, uten at noen ser ut til å klage over forbruket av tjenestene eller varene disse produserer.

Det er imidlertid andre grunner til å være skeptiske til renholdsbransjen. Den er preget av lave lønninger, ugunstige arbeidstider og usikre og til dels farlige arbeidsforhold.

Som Dagbladet har rettet søkelyset mot i flere artikler, har flere av våre fremste politikere og forretningsfolk svin på skogen når det kommer til innleie av renhold.

Frp-ekteparet Per Sandberg og Line Miriam Sandberg brukte i over ett år et ulovlig selskap til å vaske hjemme hos seg, mens Venstre-leder Trine Skei Grande hadde vaskehjelp som fikk ulovlig lav lønn.

Bedriftseierne Jens Ulltveit-Moe og Petter Stordalen har henholdsvis betalt ulovlige lav lønninger og holdt seg med svart arbeidskraft.

Er det her tankesmielederne fra venstresiden synder? Det kan se slik ut.

Cathrine Sandnes og Marte Gerhardsen holder seg begge med renholdere med enkeltpersonforetak.

Til Klassekampen oppgir Cathrine Sandnes at hun betaler 220 kroner pluss moms, men dette er ifølge hennes mann, Aslak Sira Myhre, 30 kroner for lavt. Sannheten er visstnok 250 kroner. Gerhardsen er bi-arbeidsgiver og betaler 180 kroner netto per time pluss skatt.

En sjenerøs tolkning av Sandnes og Gerhardsens valg av leverandør, vil se den i et marxistisk lys.

Som kjent så Karl Marx flere problemer med kapitalismen enn fremmedgjøringen. Arbeideren blir også utbyttet når arbeidsgiver stikker av med merverdien av arbeidet. Enkeltpersonforetak unngår i teorien dette fordyrende og utbyttende mellomleddet.

Men i Norge har venstresida forlatt Marx for lenge siden. Arbeidstakernes svake posisjon på arbeidsmarkedet, er blitt forsøkt løst ved å styrke arbeideren gjennom kollektiv handling, snarere enn å bli kvitt lønnsarbeidet.

I Skandinavia har økningen av arbeidstakernes makt gått hånd i hånd med et storstilt forsøk på å slå markedets usynlige hånd i dens eget spill.

Tanken, formulert på slutten av 1940-tallet av de svenske LO-økonomene Gösta Rehn og Rudolf Meidner, var at en sentralisert og solidarisk lønnsdannelse, ville tvinge fram produktivitetsvekst ved å presse kostnadene med lavproduktiv arbeidskraft opp og høyproduktiv arbeidskraft ned.

Det ga bedriftseierne insentiver til å erstatte lavproduktive arbeidere med maskiner og ansette mer høyproduktiv arbeidskraft. Dette er selvrealiseringens logikk på nasjonalt nivå, et poeng Marx forsto bedre enn de fleste andre.

Men dette systemet baserer seg på en tillit til at alle parter forholder seg til de samme spillereglene. Det er det ikke klart at de to tankesmielederne på venstresida bidrar til med sitt private forbruk.

Selv om minstelønnen i bransjen er på 169,37 kroner timen, grunnet allmenngjøringen i 2011, er de reelle kostnadene høyere.

NHO har laget et prisoverslag, som viser hva renholdstjenesten må koste i timen, skal den holde seg innenfor loven. Uten å ta med kostnader som utstyr, administrasjon, merverdiavgift og ledelse, «er det ikke mulig å tjene penger hvis du tar en lavere timepris enn 249,67 kroner», sier Petter Furulund fra NHO til Dagbladet.

Når private velger å kjøpe tjenester til under det, er det umulig for organiserte aktører å konkurrere. Som Lars Erik Bye, tidligere daglig leder i CityMaid, sier det til Frifagbevegelse.no: «I tillegg til lønnen til de ansatte skal vi jo betale både skatt og arbeidsgiveravgift og sykelønn, blant annet. Dessuten har vi biler og annet utstyr. Det blir et helt annet kostnadsnivå enn dem som tar det rett i lomma.»

Det er det organiserte arbeidslivet den norske venstresida tror vil løse kapitalismens problemer. Ordna arbeidsforhold, gode velferdstjenester, mulighet til å ta ut sykedager og bedrifter som sørger for at produktivitetsgevinstene blir tatt ut, med mer effektive og forsvarlige arbeidsmetoder. Men det koster penger.

Venstresida har riktig nok troa på kollektive løsninger, men det betyr ikke at enkeltpersoner, spesielt de med dagsordenmakt, ikke bør ha en privat atferd som står i stil med de idealene de tror på.

Det er ikke nødvendigvis noe i veien med å ha vaskehjelp. Men venstresidas tankesmieledere bør grundig vurdere om deres egne ordninger er i stil med deres egne idealer til hvordan arbeidslivet bør se ut.

REDIGERT 21.49: I første utgave av denne kommentaren sto det at Marte Gerhardsen kjøper tjenester gjennom enkeltpersonsforetak og betaler 180 kr i timen pluss skatt. Det stemmer ikke. Hun er bi-arbeidsgiver og betaler 180 kroner netto pluss skatt. Detaljene i denne avtalen er ikke kjent, men det er uansett en mer sjenerøs avtale enn først antydet.