Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Skjær ikke alle over én kam

DAMEBLADER: Siv Mjaaland påstår at norske dameblader framstiller kvinner som overflatiske, skjønnhetshysteriske shoppere. Hvordan forklarer hun disse bladenes artikler om AD/HD, barneprostituerte og menneskehandel?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Brenn damebladene!» oppfordrer Siv Mjaaland, i sitt debattinnlegg i Dagbladet sist lørdag. Hun mener at norske dameblader er «endimensjonale», «overflatiske» og «tanketomme». Resten av innlegget bruker hun til å kritisere Elle og Costume - samtidig som hun sier at alle dameblader bør føle seg truffet av kritikken. Det er det samme som å si at alle norske aviser er prikk like. At Klassekampens kulturseksjon forteller det samme som VGs Rampelys. I Det Nye leser vi for øvrig både Klassekampen og VG. Og for all del - de som ønsker å lese Elle, må selvsagt få lov til det.At enkelte blader bruker sin spalteplass på kun å fortelle at medarbeiderne har med beautybag på hyttetur, at de eeelsker (anorektiske) Nichole Richie og at de bare ha en bestemt totusenkroners-jeans, skal ikke magasiner som Det Nye, Henne og KK lide for. Og å trekke inn Costume, som er et rent moteblad og som heller ikke later som noe annet, blir også feil. Det er derfor Mjaalands innlegg som er endimensjonalt.

VI FÅR MANGE tilbakemeldinger fra leserne, blant annet skryt for at vi aldri skriver om slanking, og at vi er påpasselige med å bruke modeller med former. Dette står i klar motsetning til blader som utenlandske Vogue - som Mjaaland trekker fram som et eksempel på et godt dameblad. Flere norske blader har blitt flinke til å bruke «naturlige modeller» de siste åra. Vi kan bare håpe at denne trenden fortsetter - og at prøvekolleksjonene snart vil komme i større størrelser, slik at vi slipper å bruke sikkerhetsnåler for å feste klær på modeller i størrelse 38/40.Artikler om feminisme og likestilling finnes i flere norske dameblader. \'Karita er ei flott dame, men hun ivrer for noe jeg har vansker med å godta - nemlig kjønnskvotering,\' mener en engasjert leser etter å ha lest et portrett med Karita Bekkemellem. Er det å «skrike opp om at det er kvinners fordømte rett å få være overflatefokuserte dolledukker»? Og før noen har tenkt å skrive at vi sykeliggjør kvinner med våre artikler om psykiske lidelser: I nummeret som er på gata nå, oppfordrer et voldtektsoffer andre til å anmelde forbrytelsen. Hun fikk overgriperen dømt, og forteller at hun er sjeleglad for at hun gjennomførte prosessen. Å vise at det er håp når man har det vondt, er noe av det viktigste med slike artikler.

NOEN LESER dameblader på grunn av motestoffet. Hva er galt med det? Målet er å gi leseren litt av alt. Kvinner er nå engang opptatt av ulike ting, og dameblader må få reflektere dette spekteret. Det Nye kritiseres stadig for å være et ungpikeblad som skriver altfor mye om sex. Gjennomsnittsleseren vår er 26 år, og både tåler og ønsker dette temaet. Spørreundersøkelser viser at leserne faktisk vil lese mer om sex! Og å beskylde dameblader flest for å skrive artikler à la «Velg samleiestilling etter kroppsfasong», vitner rett og slett om dårlig research fra Mjaalands side. I tillegg til underholdning, sex, moter og sladder, skriver Det Nye om AD/HD, barneprostituerte i India, menneskehandel i Moldova, feminisme og kjønnsskifte - for å nevne noe. Det er ikke vi som undervurderer våre 374 000 lesere, men folk med holdninger som Mjaalands.

DAMEBLADER FÅR sjelden positiv oppmerksomhet i andre medier. Artikler og innslag bygger opp under myten om at slike magasiner ikke bedriver «ordentlig journalistikk», og at det er politisk ukorrekt å lese dem. Man kan se dette i enquêten som ble gjort i Dagbladets nyhetsartikkel skrevet til Mjaalands innlegg. «Er damebladene for overflatiske?» spør journalisten. Hvem tør da svare noe annet enn ja? De fleste i denne type enquêter trekker fram dobbeltmoralen vedrørende slankestoff og spiseforstyrrelser i ett og samme blad. Vi i Det Nye kan gjenta i det uendelige at vi ikke skriver om slankekurer. Sammen med Ford Models overprøvde faktisk vår forrige sjefredaktør, Kristin Ma Berg, fjorårets jury i modellkonkurransen «Årets Ansikt». Juryen ville kåre en meget slank modell som vinner. Det Nye kunne som hovedarrangør ikke tillate dette, selv om vi mener at jenter skal føle seg vel ikke bare om de veier «for mye», men også «for lite» i forhold til samfunnets normer. Og til dem som mener at damebladene fører til anoreksi: Det er en altfor endimensjonell påstand. Spiseforstyrrelser er en kompleks sykdom, skapt av flere faktorer. Slike kritikere burde uansett rette blikket mot Akersgata. VG og Dagbladet kjører hardt på slankekurer med henholdsvis «Vektklubb.no» og «Litt Lettere».

I REDAKSJONEN diskuterer vi ofte produktet Det Nye, og hva vi står for. Sementerer vi utdaterte kjønnsrollemønstre? Kaster vi stein i glasshus? Bør vi skrive saker av typen «Kvinner kan!» når vi egentlig mener at det er en selvfølge at kvinner kan? Er det riktig å skrive så mye om sex - selv om leserne ønsker seg dette? Bør vi boikotte sykelig slanke moteikoner, selv om vi skal oppdatere leserne på det siste nye? Vi er altså ikke tanketomme høns (og haner) som vil tekkes annonsørene. Våre oppdragsgivere er leserne. Tror Mjaaland virkelig at våre portrettintervjuer med Finn Graff og Hank von Helvete tiltrekker seg skjønnhetsannonsører? Å skjære alle dameblader over en kam blir forferdelig feil. Nei - man kan ikke gjøre alle til lags. Men vi tror at de fleste kan spise sjokolade samtidig som de leser bladet vårt. Vi tror at damebladleserne kan mye om både Kafka og Kenzo. Vi tror at de nyter både Det Nye og Dagens Næringsliv. Mange av de norske damebladene leverer mye godt stoff til det beste for kvinnen - ikke la de få som ødelegger få definere hva et dameblad er.