Anmeldelse: Jan Grue, «Hvis jeg faller»

Skjærer i hjertet

Jan Grues nye bok er mørkere og mer selvutleverende enn suksessen «Jeg lever et liv som ligner deres».

KONTROLL: Jan Grue skriver om alt det usynlige arbeidet for å «være en som får det til». Foto: Nina Hansen
KONTROLL: Jan Grue skriver om alt det usynlige arbeidet for å «være en som får det til». Foto: Nina Hansen Vis mer
Publisert

«Hvis jeg faller. En beretning om usynlig arbeid»

Jan Grue

Essay

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2021

«Sterk selvbiografisk prosa om sårbarhet.»
Se alle anmeldelser

«De fleste funksjonshemmede lever kortere, mer strevsomme, fattigere liv enn folk flest. Fattigere på penger, relasjoner, sosiale forbindelser, nettverk. Mer isolert og marginalisert. Det er ikke svartmaling, det er statistikk.»

Siden novelledebuten i 2010 har Jan Grue produsert bøker på løpende bånd - romaner, noveller, fagbøker, essays og barnebøker - ved siden av stillingen som professor. Gjennombruddet kom med «Jeg lever et liv som ligner deres» (2018). En fantastisk fin og vidtfavnende livsbeskrivelse, som fikk Kritikerprisen og ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

I boka ble ordet «funksjonshemning» brukt én gang, skriver Grue i årets «Hvis jeg faller». Her fortsetter han refleksjonene om kropp og sårbarhet, men er mer personlig, mer utleverende.

Det handler om det harde arbeidet for synlige, imponerende resultater, jamfør ovenfor. Men mest skriver Grue om det usynlig arbeidet: Det som må til for å gjøre livet som rullestolbruker trygt. Dét var et arbeid Grue skammet seg over, ville skjule. Nå forteller han.

Konstant fare

Bokas geografiske omdreiningspunkt er Berkeley i California, der Grue var som student, stipendiat, og siden på forskningsopphold sammen med kona og sønnen i 2020. Fra dette siste oppholdet hopper han lett mellom det private, teoretiske og samfunnsanalytiske, mellom tider og steder og erfaringer knyttet til egen bevegelseshemning. Han forteller om det praktiske arbeidet som må til for å beskytte seg mot hverdagenes iboende fare:

Er ikke alt dobbeltsjekket ved en reise, kan Grue bli sittende «glemt» på en flyplass i en rullestol han ikke selv kan håndtere. Et mikroskopisk uhell kan bli katastrofalt. Som da rullestolen dulter borti barnehagens tunge glassdør og døren faller mot ham. Alt må gjøres med forsiktighet, alt må forberedes, alle eventualiteter må være tenkt igjennom. Dét skaper en fryktsom årvåkenhet, dét koster krefter og preger et liv.

Identitetsreise

Grue oppsøker også eget jeg før og nå, og gjør rede for forskjellen i tankesett. Han forteller om vegringen mot å identifisere seg med gruppen «funksjonshemmede». Han vil skape sin egen fortelling; en om styrke, ikke svakhet. Samtidig lever han et liv som ikke helt likner andres, de funksjonsfriskes. Han beretter om erkjennelsesreisen mot å akseptere det han heller kaller «familielikhet» med andre sårbare.

Det skjærer i hjertet å lese om noen av Gruers erfaringer. Én ting er strevet med å være funksjonshemmet på riktig måte: «Den måten som presterer og glatter over og skjuler». Det er et trangt rom. Verre er det når han utdyper det meste brennbare: At funksjonshemning kan frastøte, provosere, vekke sinne. Som da han møter rå aggresjon, fordi rullestolen er til bry på T-banen. Det er skremmende - bare å lese om det.

Beinhard kontroll

Grues forfatterskap er konsistent. Tilhørighet og identitet, fremmedgjøring, skremmende og inadekvate systemer, grensen mellom menneske og maskineri, er sentrale emner i sakprosaen og skjønnlitteraturen. Både tematisk og stilistisk er «kontroll» stikkord. Allerede i debutboka, «Alt under kontroll», var det velkontrollerte og beherskede påtakelig. For meg virket boka - som også noen av Grues senere utgivelser - for villet.

Dette i motsetning til «Jeg lever et liv» og «Hvis jeg faller», som synes drevet igjennom av nødvendighet. Refleksjonen er med fordi Grues beinharde vilje – til å prestere, arbeide hardt og hardere - adresseres i boka. Han forteller om alt han har fått gjennomført; fra halsbrekkende reiser til filmroller. Han tilhører «vi som fikk det til», men det usynlige arbeidet for å få det til er ekstremt. Både i litteratur og liv er «alt under kontroll».

For alle

Årets bok er ikke så fullkommen og litterær som forløperen, skjønt referanser til litteratur og popkultur også er en del av «Hvis jeg faller». Mange emner er fremme, som skam, skyld, roller, fall – i flere betydninger. Boka er ikke for de få: Tildekking av egen sårbarhet er nokså allment. Men noen har et liv som krever større kraftanstrengelser, mer årvåkenhet. «Hvis jeg faller» er bevisstgjørende og interessant lesning. Og, som alltid hos Grue, spekket med fine formuleringer.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer