NYE LØP: Ottavassdraget tok nye løp, og la flere boligområder under vann. Foto: NTB Scanpix
NYE LØP: Ottavassdraget tok nye løp, og la flere boligområder under vann. Foto: NTB ScanpixVis mer

Flom i Nord-Gudbrandsdalen og på Vestlandet:

Skjåk er en av Norges tørreste kommuner. I helga druknet den

Sommertørken avløst av rekordnedbør. Vårflom og høstflom samtidig. I 2018 har Norge møtt den nye klimavirkeligheten, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

SKJÅK (Dagbladet): Det var ingen som gikk til sengs lørdag kveld som kunne skjønne at de ville våkne opp til en storflom dagen etter.

Dagbladet satte kursen mot området for å se skadene og restene etter flommen på Vestlandet og i Nord-Gudbrandsdalen. Det som hadde vært en uvanlig mild og fin helg i oktober i store deler av Sør-Norge, beredte grunnen for et uhyggelig naturfenomen som vi knapt har sett maken til før: en vårflom i oktober.

Søndag var det 25 grader i Tafjord på Vestlandet, 15 grader på fjellet, på det som offisielt er den første vinterdagen. Regnet satte inn, samtidig som varmen smeltet det første, tjukke laget med nysnø som hadde lagt seg i fjellet. Innbyggerne i Skjåk fikk dermed ikke bare en vårflom i oktober. De fikk en regnflom også. Double trouble. Vannføringen i Ottavassdraget, som normalt er på drøye 100 kubikkmeter i sekundet, steg på noen få timer til 700 kubikkmeter, ifølge lokale kjentfolk. Dermed ble hele boligområder satt under en meter vann. Boligfeltet Blåbærmyra i Skjåk var ikke lenger ei myr, det var en elv. Vannet piplet ikke inn i kjellere, det fosset inn. Vannet sto mot husveggene med sterk strøm som gjorde innbyggerne usikre på om konstruksjonene ville holde.

FLOM: Skjåk i Gudbrandsdalen er blant tettstedene som er hardest rammet av flommen. Den høye vannstanden har ført med seg en ekstrem ryddejobb rundt huset hans. Reporter: Audun Hageskal. Video: Andreas Lekang. Klipp: Ørjan Ryland / Dagbladet Vis mer

Det er rart å komme fram til et slikt katastrofeområde et par dager etter. Vannet har trukket seg tilbake. På flyfotoene bare to dager tidligere så husene ut til å være i ferd med å synke i vannmassene. Nå står husene igjen. Omverdenen og mediene retter oppmerksomheten videre mot neste sak, men det langvarige og stille slitet for familiene som skal rydde opp har bare så vidt begynt. Fuktskadde hus skal takseres, tørkes, ryddes, suges tomme for slam. Parkett som har begynt å flyte rundt i vannmassene skal byttes ut. Møbler, hvitevarer, innbo, løsøre, minner og familiebilder må kastes.

Det er én ting å møte en vårflom om våren – da kan våren i det minste være med på å tørke opp skadene. Nå går man inn i vinteren med en flom i ryggen og vann i kjelleren.

Hør Dagbladets ferske klimapodcast her:

Enkeltstående flommer og andre værfenomener er alltid først og fremst det: vær. Men flommen denne helga passer inn i mønsteret for hvordan vi vet at klimaet er i ferd med å forandre seg. Nedbørsmengdene i Norge har økt med 20 prosent siden 1900, og estimatene sier at de vil øke med ytterligere 10 til 20 prosent fram mot århundreskiftet. Og ekstra ille med tanke på flom: det er styrtregnet vi vil se mer av. Kraftigere, mer intense regnbyger, konsentrert til enkelte områder. Slike som kan forvandle en liten bekk til en svær elv som tar nye løp, graver ut masser og ødelegger infrastruktur, jordbruksland, hus og hjem.

Usikkerhetsmomentet vil også alltid være der. Klimaforskerne ber oss om å være forberedt på overraskelser. Kloden er i ferd med å skifte fra et stabilt klima, til noe vi ikke helt vet hva er ennå. Vi er i en overgangsperiode, og har egentlig ikke noe vi kan kalle klima. Modellene har for eksempel fortalt at været i Norge skal bli villere og våtere, men vi har nettopp lagt bak oss tidenes tørkesommer. Sannsynligheten for tørke har også økt. Jeg tviler likevel på at noen vil regne på sannsynligheten for at tidenes tørkesommer skulle avløses av den våteste september siden målingene startet i 1900. Eller at Norge skulle oppleve en vårflom i oktober, kombinert med en regnflom.

Veien ut av dette uføret er selvsagt å kutte i klimautslipp, men det holder ikke. Vi har allerede fått merke klimaendringene, og vi vet at de vil øke i takt med at verden stiger mot 1,5 eller 2 graders oppvarming. Tiltakene som må gjøres for å møte dette, høres så kjedelige ut at de kunne vært lest rett ut av et kommunestyrereferat: Kartlegging, arealplanlegging og sikring. Norges vassdrags og energidirektorat må få midler nok til å kartlegge alle risikoutsatte vannveier. Det koster hundrevis av millioner, og bevilgningene mangler. Kommunene må få midler til å sikre disse vannveiene, én enkelt flomvoll kan spare et helt nabolag fra å bli satt under vann. De må også planlegge arealbruken sin bedre, slik at særlig flomutsatte ikke blir bebygd.

Nitid og kjedelig arbeid – men garantert bedre og mindre kostbart enn at det norske folk må tørke, sanere og slamsuge kjellere de neste hundre årene.