Skjebnebestemt suksess

Destiny's Child er perfeksjonert popmusikk skjebnebestemt til å dominere verdens hitlister i 2001. Første del av «Survivor»-albumet går Michael Jacksons klassiske «Thriller» en høy gang.

Alle popplater som kommer ut i 2001, vil bli målt opp mot Destiny's Child tredje album. Gruppa definerer hvordan «state of the art» -listepop skal høres ut akkurat nå. Kombinasjonen av en smart og kantete produksjon med delikat r&b-finesse og refrengene fra pophimmelens mest overdådige og forgylte saler er, på sitt beste, mildt sagt uimotståelig.

Når man hører «Survivor»s tre første låter, tror man at man har en «Thriller» i hendene. Åpningslåta «Independent Women Part I» toppet listene på begge sider av Atlanteren allerede i fjor høst med sin tørre, pågående, stakkato rytmegang og sitt konfronterende, oversjarmerende feminist-statement av et refreng. «Depend on no one else to give you what you want» heter det i en tekst som har holdning i hver linje.

Popmusikk blir ikke bedre enn i tittellåta. Med en tenårings inderlighet, en religiøs persons overbevisning og en ung kvinnes selvstendighetstrang framfører Beyoncé sin hymne.

Låta har alt en popfan kan begjære: gleden, dramaet og trynetøffheten. Den detaljrike, intrikate produksjonen, brekkene, den underliggende gospel-feelingen og det mest lysende refrenget det nye tiåret har fått oppleve så langt.

Med alvor, overbevisning og energi i tekstframføringen synger Destiny's Child seg lukt inn i pophistorien. En umiddelbar klassiker.

Tredjelåta «Bootylicious» kompletterer den perfekte plateåpning. Et noe over kanten frekt og ikke-kreditert lån av riffet fra «Eye Of The Tiger», laget av gruppa Survivor i 1982, danner grunnlaget for en tungt funky og pågående seksuell hit. Den kontante, nærmest aggressive energien minner om Michael Jackson i sine glansdager, og nettopp Jackson hadde gitt mye for å få låta på sitt nye album.

Etter den blendende starten tar man seg i å bli litt skuffet over siste halvdel av albumet.

Enkeltlåtene er der, men det er også de repetitive r&b-øvelsene på tomgang. Mot slutten er det liten tvil om at det 71 minutter lange albumet i alle fall er 20 minutter for langt. Men det skinner så sterkt av «Survivor»s gylne øyeblikk at det faktisk er til å leve med.

«Survivor» innebærer en triumf for fornyelsen av svart musikk og er etter all sannsynlighet et kommersielt klimaks for den amerikanske r&b-scenen.

Endelig er det både sjel og sex i den mest kommersielle delen av musikken. Destiny's Child kommer til å bli en multinasjonal storselger, rett og slett fordi de er bedre enn alle konkurrentene.

<B>SKJEBNEBARNA:</B> Destiny's Child vil det bli umulig å overse i 2001.