REKLAMEHJULET: 5. septemer 1992 åpnet TV 2 med brask, bran om Dan Børge. Her forsøker han og daværende kulturminister Åse Kleveland å finne ut hvem som får æren av å være første reklame ut. Foto: Scanpix
REKLAMEHJULET: 5. septemer 1992 åpnet TV 2 med brask, bran om Dan Børge. Her forsøker han og daværende kulturminister Åse Kleveland å finne ut hvem som får æren av å være første reklame ut. Foto: ScanpixVis mer

Skjebnedøgn for TV 2

Uansett om kanalen legger inn en søknad om å forbli kommersiell allmennkringkaster eller ikke, får vi et helt annet TV 2 neste år. 

Kommentar

Da TV 2 og en smilende Dan Børge Akerø ønsket velkommen til den nye norske tv-virkeligheten 5. september 1992, var det med visse fordeler og forpliktelser i ryggen. Kulturdepartementet garanterte kanalen en eksklusiv posisjon som eneste riksdekkende reklamefinansierte kanal. Samtidig skulle TV 2 ha hovedsete i Bergen, levere daglige nyhetssendinger og produsere innhold for blant annet barn, unge og den samiske befolkningen.

Det var en vinn-vinn-situasjon for både kulturdepartementet og kanalen. NRK-monopolet var ikke sunt for mediemangfoldet, og samtidig skulle TV 2 være med på å bygge et bolverk mot det stadig økende tv- og kulturpresset fra utlandet.

For TV 2 var det en mulighet til å tjene store penger. Det var spennende tider for mediepolitikken.

Nå kunne man kunne like gjerne snakket om steinalderen.

At den tradisjonelle måten å tenke kommersiell allmennkringkasting på er utdatert, ble akutt synlig da det i mai var kulturminister Linda Hofstad Hellelands tur til å utlyse «åremålet» som formidlingspliktig kommersiell allmennkringkaster. I avtalen som ble presentert i utlysningsteksten var alle forpliktelser, med unntak av daglige nyhetssendinger og lokalisering i Bergen, fjernet.

Borte var kravene til programmer for barn og unge. Borte var forpliktelsene overfor norsk dramaproduksjon. Borte var kravet om de ti millionene TV 2 årlig bidrar med til NFI for produksjon av norsk film og drama.

I dag kan TV 2 Nyhetskanalen søke om å bli Norges eneste kommersielle allmennkringkaster – og bli det.

Hvis dette skjer, kan man trygt si at begrepet allmennkringkaster, forstått som en kanal som skal gi et allment medietilbud basert på norsk identitet, kultur og språk, totalt har mistet sin mening. Men det er fullt forståelig hvis TV 2 ønsker å gå den veien. Fordelene skissert i Hellelands avtale er ikke noe å rope hurra for. I 2010 inngikk daværende kulturminister Trond Giske en gullkantet avtale med TV 2 om at kanalen skulle få økonomiske fordeler i forhandlingene med kabelselskapene. Spørsmålet er om den avtalen er like lukrativ i den nye internettvirkeligheten, TV 2 har uansett signalisert at det ikke er nok.

For:

Det er dyrt å ha hovedkontor i Bergen.

Det er dyrt å drive med nyheter.

Hvorfor skal TV 2 være allmennkringkaster hvis de ikke føler at de får nok igjen for det?

Det må sies at TV 2 alltid har vært ekstremt gode på å spille hard to get i disse prosessene.

Hittil har kanalen holdt helt kjeft om hva de vil gjøre. I hvert fall til Dagbladet. Gårsdagens henvendelser ble svart med et «det kommer en pressemelding i morgen». Men si at TV 2 sender inn en søknad innen fristen klokka fire, inngår avtalen om tre nye år. Kan de fortsatt kalle seg allmennkringkaster med æren i behold?

For uten forpliktelsen til å kjøpe inn norsk drama, ville kanalen tatt sjansen på svinedyre dramaserier som seersuksessen «Frikjent»? Uten kravet om innhold for unge, ville vi da fått det eksperimentelle humorprogrammet «Kollektivet», som riktignok hadde elendige seertall, men som ble sett av millioner på YouTube?

Avtalen med staten muliggjør et TV 2 som gir sytten i statuskonkurransen med NRK, og heller spisser kniven mot TVNorge i kampen om annonsekronene. Noen frykter at dette vil føre til mindre norskprodusert innhold, mindre mediemangfold, dårligere tider for norsk kulturproduksjon og et sedat NRK, som så absolutt trenger noen som puster dem i nakken.

Da er det nok mer actionfylt å skulle forestille seg hva som skjer om TV 2 ikke sender inn en søknad i dag, og kulturministeren plutselig sitter der med et ganske stort problem i fanget.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook