Skjebnedrama i retten

Rettssalsdramaet har dype tradisjoner både i fiksjons- og dokumentarsjangeren. Som et bilde på livets eget drama. I dag faller dommen i Orderud-saken.

Ingen som opplevde TVs barndom i Norge, kan komme utenom Perry Mason, den ultimate forsvarsadvokaten. Som den første detektime på norske TV-skjermer naglet serien om Perry Mason seerne til TV-apparatene hver fredag kveld. Episodene var bygd opp som klassiske spenningsdramaer, med en overraskende avslutning i siste sekund.

Samtidig introduserte serien seerne for rettssaken som et eget drama, et spill satt i scene av anklager og forsvarer, med vitnene som mer eller mindre bevisste aktører i diverse hoved- og biroller.

Vi fikk se hvordan folk sverget ved Bibelen på å fortelle «the truth, the whole truth and nothing but the truth», og hvordan advokatene spratt opp i tide og utide og ropte «objection, Your Honour», hvoretter dommeren brakte saken videre med et «sustained» eller «objection overruled».

Omhyggelig og treffsikkert sirklet Perry Mason inn sine ofre - forbryterne - og fikk den uskyldige frikjent.

Retts-såpeoperaer

Erle Stanley Gardner, som skrev romanene om Perry Mason, var en pioner når det gjaldt å omsette rettssalen til kulisser for et litterært drama. I tillegg til Perry Mason-historiene skrev han romaner om en offentlig anklager, kalt «the D.A.» (District Attorney). Han har fått mange etterfølgere, og Perry Mason-serien fikk flere avleggere, ikke minst «Forsvars-advokatene», som også ble vist på norsk TV.

Etter hvert har rettssalsdramaet på TV utviklet også andre sjangrer. Serier av typen «L.A. Law» er rene såpeoperaer, «Judging Amy» en episodisk utviklingshistorie og «Ally McBeal» en trendy komiserie. Men alle er sentrert om det som foregår i rettssalen.

Det fins også utallige eksempler på spillefilmer om advokater, dommere, jurymedlemmer og uskyldig dømte. Dokudramaer som «Dommen i Nürnberg» , «J.F.K.» eller «Hurricane» har fascinert publikum side om side med filmer som «Anatomy of a Murder» , «Witness for the Prosecution» eller for den saks skyld «Basic Instinct» , som alle på sett og vis setter forsvarerens rolle effektivt i fokus. Og hvem kan glemme juryformann Henry Fonda i «Tolv edsvorne menn» ?

Jaget forsvarer

Den høyt respekterte forsvarsadvokaten Olav Hestenes skriver om rettssaken som scene i boka «Kamp i sort kappe» (1990). I et kapittel som betegnende nok har fått tittelen «Aktører i et rollespill», påpeker han at det fins et fast galleri rundt enhver rettssak «av lys levende mennesker, av fagdommere og legfolk, protokollførere i minishorts under kappen, rettsbetjenter som flikker sko på fritiden, statsadvokater som løper Oslo Maraton som gale i helgen, polititjenestemenn som ikke har sett sin kone på måneder, og av frustrerte journalister i bakrus og et oppmerksomt publikum i blanding: 30 åttendeklassinger side om side med gutta fra Ankertorget som har tydd inn i rettssalens varme for en stakket stund».

Men i sentrum for det hele, ifølge Hestenes: «Det er forsvarsadvokaten som er det jagede vilt. Det er han som skal være klinkende edru, begavet, rask i replikken, smilende og alvorlig, sterk i sak og varsom i person.»

Forsvarsadvokaten er «forventningens magiske tiltrekningspunkt for avisleserne».

Samfunnets tapere

Store rettssaker er alltid godt avis-stoff, men også referat av de små har sin tradisjon som sjanger. I bokform fins klassikere som Vilhelm Dybwads «På anklagebenken - små hverdagshistorier fra rettssalen» (1933), Peter Bendows «Omkring rettens skranke» (1943), Howards (Haavard Haavardsholm) «50 glimt fra retten» og Jams (Jan Schelderup Mathiesen) «Politiet begjærer dem fengslet» .

Alle disse bøkene skildrer rettens hverdagsdramaer, bagateller kanskje, i skyggen av de store, spektakulære sakene, men viktige nok for dem som står anklagd. Bøkene har felles at de med både varme, medlidenhet og humor skildrer samfunnets tapere, ofte i absurd kontrast til rettens byråkratiske kvern, representert ved forhørsdommeren.

Spill for livet

Derfra er det et stykke til de spektakulære prosessene fra inn- og utland Dagbladets suverene rettsreporter Axel Kielland forteller om i boka «La oss se på saken...» (1958). Kielland dekket mange hundre rettssaker for sin avis, og historiene om hans tempo gir fortsatt gjenklang i Dagbladets korridorer, hvordan han noterte for hånd og rev blader av blokka mens budene løp i skytteltrafikk mellom Tinghuset og setteriet.

«Rettssalen er etter min mening den største - og jeg kunne nesten si den beste - scenen i verden,» skriver Kielland. «De skuespillene som der fremføres, er helt ekte. De spilles for livet, og det ligger alltid dyp tragedie bak, selv om sakene ofte kan ha et snev av farse også ... Alle rettssaker - selv de små og tilsynelatende ubetydelige - lærer en noe vesentlig. Mange av disse sakene har lært meg en lekse for livet, en lang rekke ting som jeg er blitt tvunget til å overveie og blitt tvunget til å innrømme.»

Ingen som vil lære noe om spillet i rettssalen, kommer utenom den elegante og drivende dyktige forsvarsadvokaten Alf Nordhus' bok «Jeg tar saken» (1967). Han beskriver forholdet mellom retten på den ene siden og forsvarsadvokaten og den tiltalte på den andre som «de mange mot de to», og det «passer for mitt sinn og mitt temperament å stå på den ensliges side». Nordhus' rettesnor for sitt arbeid er såkalt «aktivt forsvar». Med dette mener han at enhver som hevder at han er uskyldig, har krav på at hans advokat tror det samme: «Han må kunne tilegne seg en så profesjonell holdning til saken at han ikke i sitt hjerte svikter tiltalte.»

Det farlige spørsmål

Nordhus forklarer også hvordan forsvareren blir en improviserende aktør. Han må selvsagt for hvert vitne tenke grundig igjennom hvilke spørsmål som skal stilles. Men han må være åpen for det uventede.

Plutselig kan man stå overfor det Nordhus kaller det «farlige spørsmål»: «Svarer vitnet ja på spørsmålet, er tiltalte ferdig. Svarer vitnet nei , kan svaret snu saken til fordel for tiltalte. Skal man da stille det farlige spørsmål? Det kan være et tiendedels sekund å bestemme seg på.»

Kunstens grenseland

Nordhus skriver om forsvarsadvokatens taktikk, og ikke minst om prosedyren, der «den enkelte advokat må finne sin egen stil og tone». Selve prosedyren kan «sammenlignes med en skuespillers ytelse på scenen ... Kombinasjonen av ordbetoning, sjarm, mimikk og bevegelser, inntrykk av energi og vilje, følelser og sikkerhet lar seg ikke reprodusere ... Beskjedenhet på min stands vegne forbyr meg å kalle den store prosedyre for kunst, men det må vel tolereres at jeg sier den ligger i kunstens grenseland».

Størst tilfredsstillelse har Nordhus av sin prestasjon, når den kan føre til «en menneskeskjebne reddet, en person unnsluppet fra samfunnets soningsdigel hvorfra han senere ikke ville ha maktet å bringe seg på det tørre».

I skjæringspunktet mellom iscenesettelse og virkelighet utspiller rettsdramaet seg; og enten advokatenes prestasjoner skal vurderes som kunst eller ikke: Det kan også gi nyttige erfaringer for en kunstner. Det kan Jens Bjørneboe bevitne. Han skrev etter selv å ha vært tiltalt i saken om «Uten en tråd»:

«For en dramatiker er det alltid noe å lære rent teknisk og dramaturgisk av en prosess: - rettssaken, rettergangen er spillbare skuespill, og alle skuespill er åndelig talt en rettergang, en kamp og en avsløring av sannhet.»