Skjebnens advokat

«Det er klart man kan undres på, som en utenforstående, om dette mennesket har begått drap.»

Jeg sa «Faen rg». Inni meg. Jeg som aldri banner. Jeg leste det på vei til trikken.

Ikke alle advokater er forunt å bli refset av den gamle strafferettsguruen Johs. Andenæs.

Cato Schiøtz er blant de utvalgte. Andenæs mente advokatene til Orderud-ekteparet gikk over alle grenser i å forhåndsprosedere og kritisere lagmannsretten for varetektsfengslingen av de siktede.

NÅ SITTER HAN VELKLEDD

og hyggelig og med en sleivete sjarm ved restaurantbordet. Brillene har ikke vært pusset på en stund. Han bærer preg av lange dager i rettssalen, og ansvaret for den siktede i en av landets mest gruoppvekkende kriminalsaker. Han legger ikke skjul på at det var hardt å falle i unåde.

- Var det Andenæs sa rettferdig?

- Ja, jeg kan forstå det. Men... Per Kristian Orderud er i en veldig spesiell situasjon, og tiltalte ber om å få bli betraktet på mildeste måte.

Ellers er det vanskelig å spore flekker på Schiøtz' karriere. Heller er han en duks innen standen som vant Per Lilands gjenopptakelsessak sammen med Ole Jacob Bae. Slemdals-gutten havnet i advokatfellesskapet Schjødt, og ble selv Annæus Schjødts nærmeste partner og læregutt. Gamle Schjødt huskes for Lillehammer-drapene og ekteskapet med Sylvia Rafael. Han er svært glad for at hans beste disippel tar strafferettssaker, alle skikkelige advokater gjør nemlig det, selv om pengene ligger i forretningsjuss.

Cato Schiøtz er en underlig blomst i juristfloraen. Han har utallige verv i antroposofibevegelsen, og er fast i troen på reinkarnasjon.

- Hva mener du å ha vært i ditt forrige liv?

- Nei, jeg tenker aldri på det. Er ikke interessert.

- Du må vel tenke på det når du tror at det er sånn?

- Det er helt nytteløst. Det er fåfengt spekulasjon.

- Det finnes sånne terapier hvor du kan gå inn...

- Neineineineineineineinei. Jeg tror ikke noe på det.

- Er det noe du kunne tenke deg å bli i nes...

- Neinei. Tenker aldri på det heller. Nei. Overhodet ikke. Jeg regner med at man høster som man sår.

Her er det ikke rom for tøys. Han mener selv å inneha en velutviklet humoristisk sans, men tuller ikke med den mytebefengte antroposofien, hvis en da ser bort fra at han har skrevet en artikkel som heter Antropo-hvaforno.

De fleste i dag vil bli omtrent like flakkende i blikket når Rudolf Steiners filosofi kommer på banen, som når temaet er forretningsjuridisk prosedyre, og enhver som føler seg sånn passe ordinær, kan lure på hva pokker en egentlig skal småprate med Cato Schiøtz om. Han ser ikke engang på TV. Til gjengjeld kan han ikke få nok av Arne Garborg.

Schiøtz kommer fra en legefamilie, og har levd møblert fra vogga av. Han skal ha vært mellomfornøyd med å få tildelt postadresse Oslo 7 istedenfor 3.

Advokaten er pasjonert bokelsker, og elsker bare med førsteutgaver. Han betaler gjerne dyrt for dem om de er vakre og sjeldne. Det har han råd til. Boksamlingen hans skal være en av landets fineste.

MEN OM FIGUREN SCHIØTZ

oser vestkant, ser han ut til å mangle den lille hardheten som ofte følger med akkumulert velstand. Tvert imot aner man en viss sårbarhet, og munnen har en følsom bue. Kanskje det er derfor lekdommerne liker ham. Han har folkelig appell, påstår en kollega.

Det var en annen kollega som ba ham innstendig om å ta Orderud-saken.

- Jeg hadde vondt for å si nei. Og så visste jeg at Per Orderud har benektet at han har noen befatning med drapet. Hvordan det går i Orderud-saken vet vi ikke, men det er en som avviser at han er skyldig. Og det er en mye mer interessant konstellasjon å gå inn i, enn om det bare er spørsmål om hva som skjedde i gjerningsøyeblikket, eller om man prosederer på straffeutmåling.

- Saken er som en kriminalroman?

- Den er gåtefull. Etter at politiet har lagt ned så mye arbeid, er det rart at den fremdeles er så gåtefull. Man får liksom ikke brikkene på plass. Det er alltid en brikke som ikke passer. Det er noe som er selvmotsigende i saken. Bare et trippeldrap i seg selv er heldigvis en sensasjon. Et trippeldrap hvor man angivelig skal ha drept de aller nærmeste: mor, far og søster - ikke vet jeg når det skjedde sist i norsk rett. Når det samtidig har et element av attentat og likvidasjon, blir dette veldig unorsk.

- Hvis du tar en sånn sak, må du da være helt overbevist om at den mistenkte snakker sant?

- Nei. Det kan jeg ikke være. I praksis er det heller aldri slik at drapsmannen ber deg prosedere på uskyld, selv om han innrømmer skyld overfor advokaten. Det er klart man kan undres på, som en utenforstående, om dette mennesket har begått drap. Og jeg er aldri sikker. Den eneste gangen jeg virkelig følte at jeg var helt sikker, det var Per Liland. Man skal ha respekt for de situasjoner i livet der det sier klikk, sier Schiøtz og knipser med fingrene:

- Han gjorde meg subjektivt sett helt sikker. I andre sammenhenger er jeg åpen for at mine instinkter og min magefølelse ikke slår til.

- Hva gjorde mest inntrykk på deg i Liland-saken?

- Møtet med Per Lilands biografi. Hvilken skjebne den mannen har blitt utsatt for. For meg som har jobbet mye med antroposofi, er ordet skjebne et veldig interessant begrep. Er det virkelig slik at livet bare består av tilfeldigheter, eller er det ting som ligger og venter på en? Jeg er rimelig sikker på at noe ligger fast og at det i mange biografier ligger en rød tråd. Søren Kierkegaard sier at man kommer inn i livet med forseglede ordre, og det er et vakkert uttrykk. Og Seneca sier at skjebnen leder den villige og sleper den uvillige. Jeg tenkte ikke slik for ti år siden.

- Ikke mye håp for dem som kommer skjevt ut, da.

- Jo. Jeg ser ikke at det er en konsekvens.

- Når du tenker så mye på skjebnen, må du vel ha gjort deg noen tanker om Anne Orderud Pausts skjebne også: utsatt for attentatforsøk, mistet mannen i kreft, drept på en slik måte...

- Nei, jeg har ikke det. mye på skjebnen tenker jeg ikke.

Skjebne, det er mer noe man kan tenke på og undre seg over. Det er jo slik at jo eldre man blir, dess mer er det å undre seg over. Det er ikke noe jeg bruker som verktøy i min hverdag. Det er mer et prinsipielt spørsmål som opptar meg som privatperson og som jeg i ekstremt få tilfeller har med meg i advokatvirksomheten.

- Har det kostet deg mye å stå fram som antroposof?

- Nei, tvert imot. Det er et bevisst valg. Jeg ser det som et bidrag til å avmystifisere den antroposofiske bevegelsen. Folk har lett for å tro at det er en fiolett utgruppe. Og hvis jeg kan bidra til å nyansere og korrigere den oppfatningen, er det i seg selv et poeng.

- DU SYNES IKKE

det gjør noe om noen mener du er litt rar?

- Det tror jeg de ville synes uansett. Du vet, når du er femti år, spiller ikke det noen rolle. Hadde jeg vært 25, ville jeg svart annerledes.

- Kjenner du noen andre advokater som er antroposofer?

- Nei.

- Når har du egentlig tid til de grunnleggende spørsmål?

- Jeg har ikke det. Å være interessert i slike spørsmål tror jeg mer er en legning, akkurat som musikalitet. Når du er bredt engasjert, føler du ofte at du ikke strekker til i noen sammenheng, ikke sant? Det er heller det. Jeg kunne jobbet mer med sakene, vært mer sammen med venner og familie, gjort mer for det antroposofiske.

- Hva er det som plager deg mest?

- Jeg leste et sitat av Barbara Bush for en tid siden: «På din 70-årsdag angrer du ikke at du ikke tok enda en stor sak. Da angrer du på at du ikke brukte enda mer tid på venner og familie.» Jeg prøver å ha det i mente. Jeg vet det er helt riktig. Men én ting er å skjønne det, en annen ting er å ta konsekvensen av det. Det som er forferdelig med advokatvirksomheten er at den er tilnærmet kannibalsk. Den spiser deg med hud og hår. Så du mister styring over livet ditt. Det er vanskelig å prioritere slik som du vet er riktig.

- Hva er det som gjør det så oppslukende?

- Med én gang du har å gjøre med menneskeskjebner, og du har en legning som er rimelig engasjert og entusiastisk, har det lett for å vippe over og ta overhånd. Og jeg er veldig glad for at jeg har greid å balansere litt. I mitt liv er det ikke advokatgjerningen som er det viktigste.

- Du ser ikke på TV, hvordan får du fulgt med...

AV DUNKLE GRUNNER

blir Cato Schiøtz kraftig provosert av dette spørsmålet.

- Men kjære, jeg leser en avis på trikken på vei ned, jeg leser en avis på jobben og en avis på vei tilbake. Hvis det ikke er å holde meg à jour, har pressen et kjempeproblem! Selvfølgelig ser jeg altfor lite på TV, jeg leser altfor lite bøker, jeg går altfor lite på kino, jeg er for lite med familien min, jeg forbereder sakene mine... jeg, jeg, jeg, kjære vakre vene, alt jeg gjør, gjør jeg for lite. Du må liksom bare melde deg ut av den dårlige samvittigheten. Man kan ikke tenke på alt man ikke har gjort. Da får man virkelig magesår, dette er det muliges kunst. Det er svært mye som man får dårlig samvittighet for her i livet.

- Er det viktig å ha noe etter deg?

- Ja, det er viktig for meg å forvalte det jeg har fått på en riktig måte.

- Men selve ideen om at noe skal leve videre etter deg?

- Neineineineineineinei. Nei, det betyr ingenting. Om det lever i 20 år eller 100 år, det er helt uvesentlig. Det betyr ingenting, det er bare vrøvl. Men hvordan jeg forvalter det som er gitt meg, og det gjelder både menneskemøter og karrierer og alt mulig, det er jo det eneste St. Peter spør om. Og så tror jeg han registrerer at det var svært så mange blanda drops i denne posen.

- Du skikker deg vel, da, for å sikre deg i ditt neste liv?

- Jeg burde skikket meg bedre. Det er ting jeg burde gjort annerledes. Burde det.

- I yrket?

- Ja, selvfølgelig. Men det var ikke det jeg tenkte på.

SKJEBNEN: Drapssiktede Per Orderuds skjebne er i hendene til advokat Cato Schiøtz.