Oslo 20121219 Tore På Sporet. NRK. Tore Strømøy (født 19. februar 1960 på Frøya i Sør-Trøndelag), er en norsk journalist, programleder, forfatter og tidligere idrettsmann. 
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Oslo 20121219 Tore På Sporet. NRK. Tore Strømøy (født 19. februar 1960 på Frøya i Sør-Trøndelag), er en norsk journalist, programleder, forfatter og tidligere idrettsmann. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Skjebnesvangert

Tore Strømøy har gitt skjebnejournalistikk på tv et ufortjent dårlig rykte.

Over en million seere kan ikke ta feil: «Tore på sporet» er fortsatt et stykke utrolig effektiv tv-underholdning. Selv om hele intellektet stritter imot av full kraft, hele ditt arsenal av kritisk ironisk distanse mobiliseres - ender du opp med å grine når Tanya fra Australia møter «dæn ukjente farin sin» fra Norge. For så å le av at du griner. En forvirrende opplevelse som dette krever en analyse.

Hvorfor går det ikke an å elske «Tore på sporet» uten forbehold?

Problemet er at Tore Strømøy er så fryktelig krøkkete. Han bruker emosjonelle virkemidler som en autistisk dokketeaterspiller. Det finnes ingen undertekst. Hovedpersonen blir «overveldet», kan Strømøy fortelle - når hun kles opp i norsk bunad, og forvandles «til en prinsæsse - rett fra æventyret». Intervjuene er korte og saklige - «korfor savner du farin din?», «korsen tror du farin din e?» - og straks det tykner i halsen, kommer pianoklimpringen oppskriftsmessig sigende. I avgjørende møter har han også en lei tendens til å framtre i rollen som den litt for nærgående onkelen - som vil holde hånda og klemmer to sekunder for lenge.

Vi griner, men har faktisk ikke blitt kjent med personene vi ser på TV.

Slik hadde det ikke trengt å være. Tore Strømøy har gitt skjebnejournalistikk på TV et ufortjent dårlig rykte. Han er en av få mennesker på TV som fortsatt blir anklaget for å drive med sosialpornografi - en moralistisk kortslutning. Selvsagt er det interessant å se hvordan mennesker reagerer og tenker i en livsendrende situasjon.

Trond-Viggo Torgersen møtte samme reaksjon da han i 1983 intervjuet unge mennesker om hvordan de trodde framtida kom til å bli. En av dem gråt på TV. Det ble ramaskrik. Nå møter Torgersen de samme menneskene igjen for å snakke med dem om hvordan livet faktisk ble. Som den snille fastlegen lirker han ut erkjennelser og betraktninger om liv som ble annerledes enn de hadde tenkt seg. En ektemann som døde tidlig, barnløshet - og antipatier mot likestilling, som var blitt snudd til det motsatte i løpet av tjue år med erfaring. Denne typen journalistikk har definitivt stor verdi. Det kan ha terapeutisk virkning å se andre som baler med samme type problemer som deg selv. Livet er vrient, selv om omverdenen tilsynelatende smiler ustanselig.

Like interessant er det ikke å se Tore Strømøy som myser mot pc-skjermen inne på et lite kontor, i tydelig regissert internettjakt på hvem det måtte være. Han bruker halvparten av sendetida på å fortelle hvor flink han har vært til å nøste i saken, og avslutter sendingen med å si at «Tore på sporet» faktisk kan endre livet til folk. Ja, vi vet det, Tore! Men vi er mer interessert i å vite hvordan.