Skjebnesvangre feil i rettsmedisinen

EN NY EPOKE i sakkyndighetsarbeid er innledet med en banebrytende artikkel i tidsskriftet Science (05.08). Ifølge forfatterne M.J. Saks og J.J. Koehler trenger tradisjonell rettsmedisinsk identifikasjon en gjennomgripende forbedring. Dette styrker min oppfatning av at 23-åringen Fredrik Fasting Torgersen ble dømt på feil grunnlag i 1958. Artikkelen viser betydningen av kritisk tilnærming i alt identifikasjonsarbeid. En slik utvikling er påkrevet fordi DNA-basert etterprøving av tidligere dommer påvisermange skjebnesvangre feil. Den faglige misèren som førte til livstidsdom for Torgersen har jeg oppsummert slik (Aftenposten, 27.05): «Ved å se kritisk på de sakkyndiges rapporter fra 1958 er det klart at de ikke ville blitt godtatt av en redaksjon i et seriøst vitenskapelig tidsskift. Undersøkelsene og konklusjonene ligger langt unna en faglig minimumsstandard, selv etter datidens krav.» Begjæring om gjenopptakelse av saken har engasjert mange, men det er fortsatt noen som betviler at en vitenskapelig vurdering er et godt kriterium på en ekspertuttalelse. Etter mitt innlegg fremhevet imidlertid advokat A. Løvlie (Aftenposten,13.07) faren ved at dommere har stor tillit til sakkyndige uten å ha kunnskap om bevisvurdering. Han anbefalte bedre opplæring av jurister i vitenskapelig tankegang. Tidligere justisminister Dørum var også opptatt av advokaters kritiske sans. Han foreslo i budsjettproposisjonen fra Justisdepartementet å styrke juridisk grunnforskning i et samarbeid med de tre juridiske fakulteter og Forskningsrådet. Forslaget om å bevilge 4 millioner kroner fra departementet blir forhåpentligvis videreført av regjeringen.

RETTSMEDISINSK SAKKYNDIGE avgjør ofte utfallet av en straffesak. Men deres tradisjonelle metoder for å påvise «forenlighet» (f.eks. likhet mellom bittmerker) tillater ikke statistisk prøving av om slutningen er sann. Dette avviker drastisk fra det grunnleggende forskningsprinsipp om sannsynlighet som bygger på Neyman og Pearsons klassiske teori for vitenskapelig tolkning (1933). Undersøkelser av DNA-spor følger dette prinsippet ved at genprofiler blir gjenstand for sannsynlighetsberegninger; forenlighet hviler derfor på et vitenskapelig fundament dersom analysene er korrekt utført. I sannsynlighetsberegninger settes en konservativ null-hypotese om at intet kan bevises i en gitt situasjon, opp mot én eller flere alternative hypoteser. Null-hypotesen hevder altså at funnet må tilskrives tilfeldigheter, mens en alternativ hypotese sier at funnet er reelt. Statistikk gjør det mulig å tallfeste hvor sannsynlig hver av de to hypotesene er; på forhånd må det bestemmes hvor strenge kriterier som skal brukes for å avvise null-hypotesen. Når det gjelder dom over et menneske, vil nok de fleste være enige i at slike kriterier må være strenge; det er dette som ligger i at «tvilen skal komme tiltalte til gode». Da må alle parter i avgjørelsen ha nok innsikt i kritisk tenkning til å respektere en vitenskapelig tilnærming ved analyser av åstedsfunn.

TRADISJONELL IDENTIFIKASJON utpeker en skyldig grunnet antatt likhet mellom funn. Artikkelen i Science viser at en slik tilnærming ofte fører til grove feil fordi sammenlikningen ikke baseres på holdbare kriterier, men vesentlig bygger på kvalifisert synsing. DNA-analyser har i sjokkerende grad dokumentert gale konklusjoner og avslørt at mange dømte (bl.a. 14 dødsdømte) ikke var skyldige. Et graverende eksempel er Krone-saken hvor tiltalte ble dømt til døden for mord fordi rettsmedisinsk sakkyndige mente bittmerket i offeret var avsatt av Krones tenner. DNA-testing viste senere at han var uskyldig. Det er altså slike avsløringer som driver frem et paradigmeskifte. Dessuten krever domstolene i USA stadig oftere at de sakkyndige redegjør for sine metoder og vurderinger, og at de dokumenterer sin ekspertise. Selv om Science-artikkelen bygger på amerikanske forhold, angår trolig kritikken i samme grad norske sakkyndige. Forfatterne refererer til 86 rettssaker hvor senere DNA-analyser førte til frifinnelse. De feilaktige dommene kunne tilskrives følgende forhold: Gal identifikasjon av øyenvitner (71 %), rettsmedisinsk sakkyndige tok feil (63 %), politiet tok feil (44 %), påtalemyndigheten tok feil (28 %); rettsmedisinsk sakkyndige avga falsk eller villedende forklaring (27 %); uærlige informanter (19 %), inkompetente forsvarere (19 %), falske vitnesbyrd (17 %), og falske tilståelser (17 %). Summen overstiger 100 % fordi flere forhold noen ganger påvirket utfallet. Fallgruvene er mange og det er de rettsmedisinsk sakkyndige som oftest har bommet. Artikkelen gir følgende forklaringer: Manglende vitenskapelig skolering av ekspertene; de sakkyndige (og domstolene) har trodd at identifikasjonsmetodene er feilfrie; ekspertene har ment at likhet mellom to funn betyr «forenlighet», uten å vurdere at dette kunne tilskrives tilfeldigheter; og endelig er det en stor mulighet for at sakkyndigelar seg påvirke. Slik menneskelig «bias» ble nylig beskrevet av psykolog G. Overskeid i A-magasinet (28.10). Science-artikkelen hevder at dette er en viktig fallgruve under presset som oppstår i jakten på en kriminell, og forfatterne kommer med følgende sitat: «Når undersøkelser ikke fører til klare konklusjoner, vil alle rettsmedisinsk sakkyndige i løpet av sin karriere mange ganger fristes til å rapportere om positive resultater, ja endog erklære et negativt resultat som positivt.» Derfor må det etableres en vitenskapelig tilnærming til de problemstillinger domstolene trenger svar på. Bare da kan sakkyndiges konklusjoner vektlegges.

DOMMEN OVER TORGERSEN ble avgitt på grunnlag av to vitner og tre tekniske spor. Nettopp vitneutsagn og rettsmedisinske funn er de bevistyper som ifølge Science-artikkelen oftest forårsaker gale slutninger. De opprinnelig sakkyndige i Torgersen-saken hadde ingen metode, skolering eller erfaring som tillot at de med sikkerhet kunne hevde forekomst av reell forenlighet mellom de funn som ble gjort. De overså at: 1. Bittmerket kunne ha vært avsatt av mange andre enn Torgersen. 2. Fem korte grannåler i hans dress kunne ha kommet fra hvilket som helst nordisk grantre. 3. Rester av erter og hvete var den gang vanlig i norsk avføring. 4. Avføringssporet som først ble undersøkt, inneholdt vesentlig hår. Deres feilaktige bevisvurderinger kunne altså ha vært en del av grunnlaget for Science-artikkelens generelle konklusjoner, som nå underminerer tradisjonelt sakkyndighetsarbeid ved amerikanske domstoler. Vi kan neppe tro at tilstandene har vært bedre ved norske domstoler, og slett ikke i 1958. Torgersen ble utvilsomt dømt grunnet grovt uriktige sakkyndighetsuttalelser.