Skjebnetung

Sørkoreanske «Pietà» roter bort muligheten til å bli et vellykket hevndrama.

FILM: En humørløs ung mann onanerer under dyna, før han mottar et bilde på mobilen og går ut og gjør en verkstedarbeider til krøpning. Dette holder han på med en stund og kaller alle han møter hore eller drittsekk. Kang-do (Lee Jung-Jin) er pengeinnkrever i et forfallent industristrøk i Seoul og gjør livet surt for  håndverkere som jobber for seg selv i små metallverksteder. De har tatt imot penger fra lånehaier og når de ikke betaler, knuser Kang-do en kroppsdel, slik at de får penger på forsikringen.

En dag står en kvinne (Cho Min-soo) utenfor døra til Kang-dos spartanske leilighet. Hun presser seg inn og begynner å vaske opp. Han kaller henne drittkjerring, også når hun påstår å være mora som forlot ham ved fødselen. Hun henger seg på, blir med når han utdeler ørefiker og knuser kneskåler.

Uinteressert
«Pietà» er et skjebnedrama av den stiliserte typen og vant prisen for beste film i Venezia tidligere i høst. Spillestilen er teatralsk og skuespillerne ser ikke ut til å være av de mest erfarne. Forholdet mellom mor og sønn er freudiansk så det holder, men likevel inviterer ikke den psykologiske skildringen til innlevelse, for å si det forsiktig.

Selve strukturen i plottet kunne blitt et drivende godt og dyptloddende hevndrama av den tradisjonelle sorten, med flere overraskelser (advarsel: det meste avsløres i traileren), men regissør Kim Ki-duk virker merkelig uinteressert i å fortelle historien skikkelig. Han har uttalt at filmen handler om hvordan penger og suksess ødelegger det som er rent og skaper hat mellom mennesker. Jeg har ingenting imot kapitalismekritikk innpakket i kunstfilm, men da burde Kim Ki-duk rendyrke dette og ikke prøve seg på et halvkvedet hevndrama som er psykologisk overtydelig, der ofre uten egen vilje sitter og venter på skjebnen i form av en enslig pengeinnkrever.

Ikke enten-eller
Regissøren er opptatt av de store spørsmål, men det burde være fullt mulig å kombinere en realistisk, medrivende historie med en bruk av symboler og religiøse bilder som forsterker helheten og skaper et helstøpt filmatisk verk. Kim Ki-duk glimter til med slående øyeblikk og skjebnetyngde av klassisk greske dimensjoner, men overspill, pussig dialog og dveling ved uvesentligheter ødelegger.