Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Barnevernssakene inn for Høyesterett:

Skjebneuke for barnevernet

Norge har fått internasjonal pryl for praksis i barnevernet, og i dag startet oppgjøret. Bak de steile frontene skjuler det seg en vei videre for norsk barnevern.

OPPGJØR: Som høyesterettsjustitiarius er Toril Marie Øie dommeren som leder Høyesterett, og dermed i sentrum for et oppgjør i striden om norsk barnevern. Foto: NTB Scanpix
OPPGJØR: Som høyesterettsjustitiarius er Toril Marie Øie dommeren som leder Høyesterett, og dermed i sentrum for et oppgjør i striden om norsk barnevern. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

Har norske domstoler og barnevernet iskaldt og hensynsløst overkjørt biologiske foreldres rettigheter, og muligheten deres til å være sammen med barna?

Eller er det «barnets beste» som er truet - og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) som har bukket under for en kampanje mot norsk barnevern?

Ytterpunktene er skarpe. Høyesterett satte såkalt storkammer i dag, i det som kan ses på som et oppgjør om barnevernet. Avgjørelsen Norges høyeste domstol tar i fire konkrete tilfeller som behandles den neste uka, vil gi føringer for framtidig behandling av barnevernssaker her i landet.

Det er mye som ligger i potten. Norge har tapt fem saker i EMD, og har dermed oppnådd en slags versting-status. Sakene som nå skal opp for Høyesterett, dreier seg om den samme typen saker som vi har fått kritikk for fra EMD.

Barnevernssaker er notorisk vanskelige. Det handler om menneskeskjebner i en kritisk livsfase. Helt konkret dreier det seg i disse sakene om tvangsadopsjon, begrenset samvær og begrunnelsene som blir brukt for å støtte opp under slike inngripende vedtak. Altså barn som tas fra sine biologiske foreldre.

I essens spør man om staten er en overgriper, eller en hjelper.

Det er svimlende perspektiver. Når Norges praksis har fått en så tydelig smekk, oppstår et forklaringsbehov. Det ville vært merkelig om Norge bare skulle vifte dette vekk, og stille og rolig rette seg etter signalene fra EMD. Det vil si - Norge har lite annet valg enn å ta hensyn til EMD, det er vi folkerettslig forpliktet til.

Spørsmålet blir hvordan Norge tilpasser seg, og hva vi kommuniserer mens vi gjør det.

I norsk barnevernstradisjon har hensynet til barnets beste blitt sterkt framhevet, og brukes aktivt for å forsvare Norges praksis. Som prinsipp er dette viktig å slåss for.

Dette er et hensyn som er sterkt innarbeidet og gir seg utslag i andre deler av norsk samfunnsliv. Det griper blant annet inn i presseetikken. At foreldre synes omtalen av deres barn er ok, betyr ikke nødvendigvis at det er presseetisk riktig å publisere.

NRK fikk rett før helgen en fellelse mot seg i Pressens faglige utvalg i en slik sak, i en reportasje om et barn med en genetisk arvelig sykdom. Faren stilte opp og sa at han hadde stilt det umulige spørsmålet om barnet burde blitt til.

Når livets tøffeste realiteter kommer så tett på, må både presse og barnevern tenke seg nøye om hvordan man behandler dem. Det er ikke lett å avgjøre hva som er riktig å gjøre. Det som i utgangspunktet var et valg som virket prinsipielt riktig å ta, og hvor hensynet til barnet virket ivaretatt, kan slå ut feil.

Spørmålet er ikke bare om man tar hensyn til barnets beste, men hvordan.

Prinsipper er avgjørende rettesnorer, men må også stå seg i møte med virkeligheten.

Norge har tapt i saker som handler om tidspunktet for når man bestemmer at barna skal få en varig omsorgplassering. I Norge har man hatt tradisjon for at det skjer nokså raskt, og at barna og de biologiske foreldrene etterpå bare får se hverandre en til to timer, fire til seks ganger i året.

EMD mener denne praksisen ikke legger til rette for at de biologiske foreldrene og barna kan få skikkelig kontakt, og at tilbakeføring av omsorgen dermed i praksis blir umulig.

Barnevernet kan ofte være helt nødt til å fjerne barna fra de biologiske foreldrene. Det kan være direkte skadelig for barna å ha kontakt med sitt biologiske opphav. EMD bestrider ikke dette. De mener likevel at det må være en mykere skjønnsmessig vurdering, som i realiteten gir forholdet mellom biologiske foreldre og barn en sjanse i framtida.

En gruppe norske eksperter som advarer mot tendenser i EMD til å ville svekke hensynet til barnets beste, kommer likevel domstolen i møte når det gjelder dette avgjørende detaljspørsmålet. I en innlegg hos jus-nettstedet rett24.no, skriver de at varigheten av omsorgsplasseringen «er det sjelden nødvendig å ta stilling til med det samme omsorgen er overtatt», men at det kan avgjøres etter et par år.

De skriver også at selv om det ikke bør bli standard, bør det «vurderes å gi ganske mye mer samvær enn fire-seks ganger i året» - så lenge det foretas en konkret vurdering av hvilket samvær som vil være til barnets beste.

Veien ut av tornekrattet som oppgjøret mellom Norge og EMD kan se ut som, er kanskje ikke verre enn dette.