Skjegget er gråere, vikene dypere og sveisene døllere.

Men Metallica leverer fremdeles varene.

KONSERT: Det var et smart trekk av Metallica å la finske HIM slippe til på scenen i går. Der Turbonegro sørget for øltett vorspielstemning, maktet den finske kvintetten nærmest å tappe et kollektivt Valle Hovin for den siste livsgnist med sin apatiske og ukarismatiske depperock.

Etter en så traurig seanse, er det fint lite som kan gå galt. Og det gjorde det heller ikke da metalens U2 tok et dykk i arkivet. Hvordan kan det gå galt når mappene har navn som «Ride the Lightning» og «Master of Puppets»?

Bandet entret scenen og nærmest sparket inn fortenna på publikum med tidenes mest maskuline versjon av «Creeping Death». Når 80 000 knyttnever pumper i lufta, og et kokende stadion samstemmer i die, die, die, vet man hvor man er.

Noe for enhver

Metallica har åpenbart ikke nevneverdig tiltro til sine musikalske bedrifter etter 1991. Gårsdagens konsert på Valle Hovin var så å si renset for låter fra bandets tre siste plater. Trailerrocken bandet serverer på «Fuel» og den noe sidrumpa «The Memory Remains» er ikke det skarpeste bandet har spilt inn, men det tilgir vi kvartetten lett. Sånn for bandets musikalsk samvittighets skyld.

Det ble en konsert med noe for enhver. De mest innbitte kunne meske seg i obskuriteter som «…And Justice For All», en forbilledlig framført «Orion» og ikke minst en frysningframkallende versjon av «Fade to Black».

Konserter av denne typen preges naturligvis av et sammensatt publikum, der ikke alle er like bevandret i katalogen. Det er ikke alle som henger med på James Hetfields militante riffing i krigsmaskinen «Disposable Heroes», men Metallica sørger hele veien å pakke inn sine mest obskure øyeblikk inn i mer tilgjengelige låter som «Welcome Home».

Den gode melodi

FOR ALLE: Metallica traff bredt på Valle Hovin i går. Foto: KURT TORGER PEDERSEN
FOR ALLE: Metallica traff bredt på Valle Hovin i går. Foto: KURT TORGER PEDERSEN Vis mer

Det som skiller Metallica fra deres sjangerkamerater, er at de aldri har sluppet den gode melodien av syne. Det som for enkelte kan framstå som beinhardt og kompromissløst, har alltid vært sukret med et allsangvennlig refreng, eller et brekk som setter seg umiddelbart i pannebrasken.

Nykomling Robert Turiljo har åpenbart vært en energiinnsprøytning i bandet, og den maniske bassisten fungerer godt som et lim mellom Lars Ulrichs tilbakelente – og ikke alltid like stødige – trommespill og James Hetfields hamrende riffing. Det er lenge siden vi har sett gjengen så spillemessig vitale som i går kveld.

Hitparade

Finalen blir naturligvis en hitparade som forventet. Klassikerne kommer på løpende bånd innimellom et imponerende fyrverkeri og lydlige «landminer» i form av stilstudiet «Master of Puppets», den uunngåelige tanteballaden «Nothing Else Matters», høydepunktet «One», mainstreamhiten «Enter Sandman» og udødelige «Seek and Destroy». Skjegget er gråere, vikene dypere og sveisene døllere, men Metallica leverer fremdeles varene med en attityde som går utpå det meste av den yngre garde har å by på.