FRA INDIANA, PÅ VEI TIL HALDEN OG BERGEN: Otis Gibbs.
FRA INDIANA, PÅ VEI TIL HALDEN OG BERGEN: Otis Gibbs.Vis mer

Skjeggete outsidere

I dag starter Bergenfest, med over 100 konserter. Her er ferske album fra de to med lengst skjegg.

ALBUM: Det går ei linje fra Joe Hill til Otis Gibbs, via Woody Guthrie. Den svensk-amerikanske fagforeningskjempen og låtskriveren Joe Hill ble i 1915 henrettet for et drap han neppe begikk. Han blir regnet for å være den første protestsangeren, en rolle folk som Woody Guthrie, Jimmie Rodgers og Pete Seeger fulgte opp noen år seinere.

Hill er blitt hyllet av blant andre Joan Baez og Bob Dylan, og nå av Gibbs gjennom at han kaller sitt sjuende album «Joe Hill's Ashes» - etter hans egen sang med samme tittel.

Inn i tradisjonen Og Gibbs går rett inn i tradisjonen til Hill og Guthrie, gjennom å synge viser om livet blant gruvearbeidere og andre arbeidsfolk, de hjemløse, de fattige og de som søker et alternativ til den materielle stilen. Han gjennomførte en personlig protest gjennom å slutte i jobben, selge bilen, flytte i kollektiv eller bo hos venner og reis rundt i USA med Greyhound-busser for å synge sangene sine.

FRA TEXAS, PÅ VEI TIL BERGEN: Josh T. Pearson.
FRA TEXAS, PÅ VEI TIL BERGEN: Josh T. Pearson. Vis mer

«I's so tired of being normal and treated strange», synger han i «Where Only the Graves Are Real» - sannheten finner du bare i kista. Rotløsheten forklares på denne måten i  «When I Was Young»: «the only time that I felt at home was in my mother's arms when I was three years old. It was the safest feeling that i'd ever known».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og Gibbs ser ikke stort lysere på det når han også avslutter albumet med følgende ord (fra «Something More»): «I was thinking 'bout the Lord above / and why do the good die young and/ and why do the worst of those among us never fail / But I try to believe that there's something more to this world besides keeping score / but frankly I'm losing faith / As all my friends pass away».

Country Sangene til Gibbs er i utgangspunktet enkle viser, men venner i Nashville bidrar til å løfte «Joe Hill's Ashes» til mer enn et folk-album, det er blitt et album med country slik den nesten ikke spilles lenger: Sanger med substansielle tekster, spilt på akustisk gitar, ståbass, mandolin, fele og trommer.

«Last Of The Country Gentlemen»

Josh T. Pearson

3 1 6
Plateselskap:

Mute/Playground

Se alle anmeldelser

I «The Town That Killed Kennedy» går han Tom Waits i næringa, og tekstlinjene under sier alt om Gibbs' etter hvert nære og lange forhold til bussene som binder USA sammen på kryss og tvers: «No one chooses to ride in a Greyhound / The only reason you're here is you're too broke to fly / There's a devil named poverty who has brought us together / Now the devil is taking us for å ride.»

Otis Gibbs turnerer nå for første gang i Skandinavia, og spiller på Siste reis i Halden onsdag 27. april  og på Garage bar under Bergenfest lørdag 30. april.

I overkant sært Josh T. Pearson er en annen outsider med enda lengre skjegg. Han ser ut som Jesus og han takker ham fortsatt - selv om livet har vært mer enn vanskelig. Pearsons debutalbum «Last of the Country Gentlemen» er spilt inn over to kvelder i Berlin, og høres akkurat sånn ut. Det har for øvrig en noe misvisende tittel, i og med at han sjangermessig er milevis unna countrymusikken.

Skjeggete outsidere

Albumet er noe av det særeste du trolig ikke vil høre dette året - med gitarspill på klimprestadiet og en pludrete og litt jamrete vokal. Joanna Newsoms «Ys» og Devendra Banhart kan være referanser noen kan ha et forhold til, det samme kan Warren Ellis' band The Dirty Three (Nick Caves backingmusiker bidrar på fele her).

Lange låter Med fire av sju låter over ti minutter, alle i det samme, dempete og nesten nakne toneleiet, sier det seg sjøl at Pearson appellerer til de mest tolerante. Men albumet er ikke uten lyspunkter, om det er lov å bruke det uttrykket om ei plate som er gjennomgående dyster: «Woman When I've Raised Hell» og «Honeymoon's Great! Wish You Were Here» berører med sin smerte, men treffer likevel ikke godt nok når også de øvrige sangene er spilt inn over nesten nøyaktig samme lest. «Last of the Country Gentlemen» er ei spesiell plate som det koster å like, og det vil ta tid. Det er ikke sikkert det er verdt det.

Men en gentleman kan han sikkert være.

«Last Of The Country Gentlemen»

Josh T. Pearson

3 1 6
Plateselskap:

Mute/Playground

Se alle anmeldelser

Josh T. Pearson spiller på Bergenfest lørdag 30. april (USF Verftet) og er tilbake i Norge 24. mai for å spille på Cafe Mono i Oslo.

Skjeggete outsidere