8. MARS 2009: Mens Sara Azmeh Rasmussen satte sin hijab i brann, demonstrerte andre kvinner (bildet) for retten til å bære det kontroversielle hodeplagget. - Hvorfor skal vi ikke diskutere handlinger, tradisjoner, og diskriminerende holdninger i minoritetskulturer? Hvorfor trumfer hensynet til kultur hensynet til kvinner, lesbiske og homofile?, skriver artikkelforfatteren. 
8. MARS 2009: Mens Sara Azmeh Rasmussen satte sin hijab i brann, demonstrerte andre kvinner (bildet) for retten til å bære det kontroversielle hodeplagget. - Hvorfor skal vi ikke diskutere handlinger, tradisjoner, og diskriminerende holdninger i minoritetskulturer? Hvorfor trumfer hensynet til kultur hensynet til kvinner, lesbiske og homofile?, skriver artikkelforfatteren. Vis mer

Skjellsordet «rasist» sitter løst for tiden

Er vi der at minoriteter styrer majoriteten ved å trekke rasismekortet?

Meninger

Vi som er født i, og bor i Norge er blant de heldigste i verden. Enkeltpersoner, politikere og organisasjoner har lenge kjempet sammen for likestilling, likeverd og like rettigheter for kvinner og menn. Da kristen-Norge med Børre Knutsen, Kåre Kristiansen, og mange andre kristenfundamentalister i spissen, kjempet mot kvinnebevegelsen og kvinners rettigheter som selvbestemt abort, barnehageplass til alle, m.m., var ikke Norge et land der kvinner hadde samme rettigheter som menn. Homofile og lesbiske hadde heller ikke samme rettigheter som heterofile.

Jeg vokste opp i perioden da den store omveltningen ble kjempet frem av uorganiserte feminister av begge kjønn, kvinnebevegelsen, organisasjoner for homofile og lesbiske, og de politiske partiene på venstresiden. Deres utrettelige innsats endret Norge og Norges lover. To av de som kjempet disse kampene var Gerd Brantenberg og Hanna Kvanmo som her møter motstand i NRK debatt dagen før 8. mars i 1986 . Kampene som ble kjempet fram av de som har ønsket full likestilling i dette landet har også gitt heterofile, homofile og lesbiske fra kulturer uten slike rettigheter, muligheter til å leve sitt liv slik de selv ønsker.

Men i Norge 2017 er det likevel ikke alle som mener de bør få gjøre det. I minoritetsbefolkningen finnes det sterke krefter som ikke aksepterer at enkeltindivider går egne veier. Drapstrusler, hetsing og ekskludering fra miljøet, familie og venner er ikke uvanlig. En skulle da tro at representanter for majoritetsbefolkningen, altså politikere og aktuelle organisasjoner, ville reagert på dette og gått ut offentlig å gitt sin støtte til de som blir truet. Det gjør de dessverre ikke. Som Hilde Sandvig via en omvei var inne på i Kvinnene som stilna, så kan det se ut som det er en fryktkultur som har etablert seg i den norske offentligheten. Det gjelder spesielt debatter som har med minoriteter å gjøre.

Likevel er det noen kvinner med minoritetsbakgrunn som tør å heve stemmen; Amal Aden, Shabana Rehman Gaarder, Kadra Yusuf, Sara Mats Azmeh Rasmussen, Deeyah Khan, Maria Khan, Nancy Hertz Mina Bai med flere. Men hva med oss andre - majoriteten? Hvorfor er det så mange av oss som ikke tør å ta del i de offentlige debattene som handler om kjønnslemlestelse, æreskultur og råderett over egen kropp og eget liv? Jeg vil bruke Amal Aden som gjennomgående eksempel i dette innlegget. Ledere for politiske partier og organisasjoner som jobber med skeiv problematikk og likestilling forholder seg tause når Amal Aden argumenterer for å ta et oppgjør med æres -og klankulturen. Amal er åpen lesbisk, og derfor er det grunn til å stille spørsmål om hvorfor organisasjoner som Skeiv Verden, FRI og Skeiv Ungdom ikke går ut og offentlig støtter hennes kritikk av æreskultur som vil hindre henne i å leve som lesbisk - og som truer henne på livet. Berører ikke Amal Adens kamp for å få leve som lesbisk de skeive organisasjonenes arbeids- og virkeområder?

Mange ressurssterke samfunnsdebattanter og politikere er redde for å bli utfryst, og velger taushet i debatter der man tar opp kvinnesyn, kjønnslemlestelse og æresdrap. Hvorfor?

Skjellsordet «rasist» sitter løst for tiden. Er man meningsmotstander, eller kritisk til handlinger eller holdninger hos personer med minoritetsbakgrunn, blir man lett stemplet som rasist. Man er redd for å kritisere fordi man er redd for å stigmatisere en hel gruppe. Man lar være å trekke frem problematiske holdninger fremmet av, eller uakseptable handlinger begått av minoriteter for å beskytte grupperingen som helhet. Etter Amal Aden skrev kronikken ”Hun hater Norge, men er veldig glad i pengene hun får fra NAV”, ble hun utsatt for det som liknet mye på en organisert svertekampanje der hensikten var å så tvil om Amals hensikter og troverdighet. Amal blir også med jevne mellomrom kalt rasist og anklaget for å lefle med Frp.

I følge ass. generalsekretær i Skeiv Verden, Nina Bahar, er subtil hverdagsrasime et problem. Den kan i følge Bahar være forkledd som komplimenter som «Du snakker jo veldig godt norsk» eller som spørsmålet «hvor kommer du fra»? Om det er rasisme å spørre folk hvor de kommer fra, vet ikke jeg lenger hva rasisme er.

Skeiv Verden har et særskilt ansvar, og de skal i alle fall ikke nøre opp under frykten for å bli kalt rasist. De bør arbeide for å bekjempe reell rasisme og stå bak skeive folk når de tar kampen mot den undertrykkingen og diskrimineringen som foregår i æreskulturer. Skeiv Verdens overordnete mål er bedre levekår for skeive folk med minoritetsbakgrunn. Dette arbeidet får de statsstøtte for å utføre. Likevel savner Kaltham Lie støtte fra Skeiv Verden når han kritiserer æreskultur. Hvorfor?

Og om Skeiv Verden må prioritere hvorfor velger de da å støtte hijab- eller burkinikampen? Da Sara Azmeh Rasmussen brant Hijab på 8. mars reagerte Skeiv Verden med artikkelen Sara Azmeh Rasmussen sparker nedover. Legg for øvrig merke til at det er den utskjelte feministen Ane Stø fra Kvinnegruppa Ottar som sørget for at Sara Azmeh Rasmussen får anledning til å brenne hijaben i ytringsfriheten navn og som star mellom Rasmussen og snøballkasterne på klippet fra VG TV.

Stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen fra Arbeiderpartiet, har sammen med tidligere leder av FRI (LLH), Bård Nylund, skrevet boka ”Homo”. De sier i et intervju til Blikk at vi trenger flere skeive forbilder. I samme intervju kommer det frem at de ikke klarte å få med seg noen «komme ut»-historier fra skeive muslimer, det var ingen som turte. Men hvorfor ringte de ikke Amal Aden? Hun tør. Er ikke Amal Aden et lesbisk forbilde? Har hun ikke det rette meningene? Er det fordi hun sier hva hun mener, også til de skeive organisasjonene? Eller hva med Kaltham Lie som har skrevet mange kronikker og blir hetset fordi han er åpen homofil muslim: Jeg blir diskriminert fordi jeg er muslimsk homofil. Hvorfor ble ikke han spurt om å bidra med sin historie?

Da det sto på som verst i Amal Aden-saken henvendte jeg meg til Trettebergstuen og ba henne kontakte Amal Aden. Jeg ga uttrykk for at jeg håpte Arbeiderpartiet kunne reagere fordi jeg mener det er uakseptabelt at enkeltindivider blir truet på livet og utsatt for forsøk på karakterdrap fordi de ytrer seg om misbruk av velferdsgoder og tar et oppgjør med æreskultur, trusler og hets i Norge. Hvorfor kom det ikke noe innlegg fra Jona Gahr Støre i Amal Aden-debatten? Det hadde betydd så mye! Er det sånn at Arbeiderpartiet ofrer Amal Aden for å slippe å bli assosiert med Frp? Jeg har også snakket litt om den manglende støtte til Aden med partileder Trine Skei Grande, men heller ikke menneskerettighetspartiet Venstre synes å ville reagere på dette. Ikke offentlig, i hvert fall. Er det frykten for å bli assosiert med samarbeidspartiet FrP som hindrer Venstre i å kritisere minoriteter?

Norske politikere er unnvikende når det kommer til tematikk som kan trekke opp rasismekortet. Alle virker å være er redde. Ingen, absolutt ingen av lederne i de politiske partiene bortsett fra Frp, deltar i debattene Amal Aden trekker opp. Det virker å være slik i dag at om man støtter Amal Aden i en sak så er man enig i alle Frps, Kjetil Rolness’ eller Hege Storhaugs meninger. Er det virkelig tilfelle? Er våre toppolitikere så redde for å assosieres med Frps politikk at de lar Amal stå alene? Er politikere og organisasjoner så opptatt av å bevare sitt omdømme? Hva er årsaken til at lederne i SV, AP, SP, RØDT, H, V, MDG, KRF, FRI, Skeiv Verden eller Skeiv Ungdom ikke deltar i de debattene Amal Aden setter i gang. Det ville signalisert at debatt om æreskulturer er legitimt og at Aden ikke er fritt vilt? Er det ikke et samfunnsproblem når selv toppolitikere ikke tør ta et oppgjør med den æreskulturen som rammer unge mennesker som egentlig bare vil bestemme over hvordan og med hvem de skal leve sine liv?

Er vi der at samfunnsdebatten omkring minoriteter i Norge er styrt av frykt for å bli definert som rasist, eller frykt for å assosieres med Frp, Kjetil Rolness eller Hege Storhaug? Frykt for å generalisere eller stigmatisere de som praktiserer og forsvarer æreskultur? Setter vi det patriarkalske kollektivet foran enkeltindivider som Amal Aden? Hvorfor skal vi ikke diskutere handlinger, tradisjoner, og diskriminerende holdninger i minoritetskulturer? Hvorfor trumfer hensynet til kultur hensynet til kvinner, lesbiske og homofile?

Jeg er opptatt av at alle kvinner skal har samme frihet som menn. Jeg har ikke respekt for klaner, grupper, tradisjoner, kulturer eller religioner som undertrykker, skader eller utøver vold mot kvinner og barn. Jeg gir blaffen i om det er etnisk kristne norske, hinduistiske eller muslimske samfunn som gjør det.

Er vi der at minoriteter styrer majoriteten med sitt rasismekort? Kan vi ikke snakke sak lenger? Er jeg rasist om jeg gir uttrykk for at Amal Aden, Maria Khan og Yusuf Kadra tar opp viktig problematikk? Lefler jeg med Frp om jeg er enig med Kjetil Rolness i en sak?

I Norge er det mange fine folk som ikke er rasister – jeg vil påstå de fleste. De ønsker bare å bli kjent eller få i gang en samtale når de spør hvor du er fra. Ikke kall denne inviterende åpenheten rasisme. Om Skeiv Verden vil gjøre noe for skeive minoriteter i Norge, kan de jo starte med å ta Amal Adens situasjon på alvor. Hun er ikke alene, men hun står alene. Det kan dere gjøre noe med. Forsvar enkeltmenneske når det står opp mot kvinneundertrykkende æreskulturer. Det er ikke farlig, vi bør gjøre det alle sammen.