KATASTROFEFILM: Oslo legges i grus 31. august 2018. Se første smakebit av «Skjelvet», som er oppfølgeren til storsuksessen «Bølgen». Video: Fantefilm/ Nordisk Film Distribusjon Les mer om filmen her: https://www.dagbladet.no/kultur/se-ekebergasen-krolle-seg-i-ny-og-illevarslende-skjelvet-trailer/69204230 Vis mer

Suksessen «Skjelvet»

«Skjelvet» handler også om forholdet mellom fedre og døtre

Tre historier om far og datter, deriblant en referanse til Ibsen, gir suksessfilmen flere lag.

Kommentar

Historien om «Skjelvet» er historien om en varslet og bestilt suksess. Interessen for norsk sjangerfilm er stor, populariteten til forløperen «Bølgen» var betydelig, skuespillerne i hovedrollen er kjente og kjære og reklamekampanjen selvsikker. Det er ingen grunn til å være overrasket over at «Skjelvet» er sett av over tre hundre tusen på kino.

Mer uventet er det at tilskuerne får mer enn hva som er blitt pitsjet for dem, nemlig effekttung katastrofefilm i velkjente omgivelser. «Skjelvet» handler også om noe mer, nærmere bestemt forholdet mellom en bestemt type fedre og døtrene deres. I en film der naturkatastrofen har sin selvsagte plass i forgrunnen, blir dette et bakteppe vevd med overrumplende fine tråder.

«Skjelvet» rommer nemlig tre far/datter-historier som speiler hverandre. Den ene dreier seg om hovedpersonen Kristian (Kristoffer Joner), som er besatt av å forhindre neste naturkatastrofe mens den lille datteren Julia (Edith Haagenrud-Sande) følger med med store, bekymrede øyne. Den andre er om en avdød geolog (Stig Amdam), som har kjent på en lignende besettelse og ikke hatt god kontakt med sin egen voksne datter (Kathrine Thorborg Johansen). Den tredje parallellen er ordløs: Når Julia er i Operaen for å øve til en ballettforestilling, kan Operaens publikum gjenkjenne ballettversjonen av Ibsens «Hedda Gabler», som Nasjonalballetten danset tidligere i år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Julia skal være lille Hedda, datteren som vokser opp sterkt preget av sin far, som blir en desto mer ruvende og idealisert skikkelse i livet hennes fordi han er borte. Slik sett kan katastrofefilmen også sees som en del av Ibsen-festivalen, som i øyeblikket går av stabelen i Oslo. De tre historiene kjennetegnes ved at fedrene er fjerne, og at det er et tomrom i døtrene der farsomsorgen skulle vært. Det Joners utilpasse hovedperson får til i løpet av «Skjelvet» er egentlig å vise begge de levende døtrene at det er en slags omsorg i fjernheten. De to mennenes stivblikkede fokus på å berge byen, er også en innsats for å redde døtrene, som vil bli rammet hvis noe fryktelig skulle skje.

På sitt vis blir «Skjelvet» også en anerkjennelse av en litt gammelmodig og konvensjonelt maskulin måte å vise ømhet på. Dette er menn som ikke har funnet ordene, men som på sitt vis har tatt omsorgen ut i handling, en type handling som er ment å være beskyttende, men som det er lett å misforstå.

Far som må redde barna sine er naturligvis en stereotyp gjenganger katastrofefilmer. Bare uker før skjelvet rystet Oslo måtte The Rock hente sine to nusselige filmbarn ned fra en brennende skyskraper i filmen ved samme navn.

Det er likevel noe ved den nennsomme speilingen i «Skjelvet» som gjør den norske vrien mindre sentimental og mer interessant. Og som virker spesifikt 2018 i det at den sier at den som forsvinner ned i et kaninhull av ideer, ikke nødvendigvis gjør det fordi relasjoner ikke er viktige.