Skjemmer oss bort

Dinosaur Jr.

|||CD: Det er et evig argument for festivalnostalgi: at enkelte typer band gjør vanvittige konserter på sine comebackturneer fordi de er blitt mye flinkere.

Ungdommelig hybris og manglende ferdigheter/intern uro erstattet av nyvunnen vitalitet, flinkhet og våpenhvile får gammelt,
klassikersertifisert ræl til å sprute ut av høyttalerne. Pixies var slik.

Og slik oppleves Dinosaur Jr — også på plate. Her, i sitt andre albumforsøk post-comeback og med oppfølgerforventninger etter et ganske overlegent gjenforeningsalbum, skjemmer de oss bort igjen ved å være bortimot verdens beste gitarrocktrio på daglig basis.

I hvert fall så lenge man definerer «beste» som noe i nærheten av J Mascis? verdensbilde: Neil Young, pop, hardcore, støy og sørstatsrock i ymse, temposterke blandingsforhold, alltid med et dypere-enn-bunnsolid Murph/Barlow-komp og alltid med en
halsbrekkende Mascis-gitarsolo i cirka 170 kilometer i timen i løpet av hver låt.

Du må akseptere disse musikalske premissene/rammene/begrensningene for maksimal uttelling, men gjør du det, forsvarer Dinosaur Jr — som forventet, faktisk — verdensmestertittelen på sin, og for mange viktige, flekk av rockkartet.