Skjerpet kamp mot omskjæring

- KJØNNSLEMLESTELSE ER

i Mali er preget av taushet. Dette er til stort hinder for arbeidet mot skikken. Taushet er uttrykk for forsiktighet, ærbarhet og stolthet i landet vårt, men vi kvinner lider i taushet på bekostning av slike «verdier», forteller Kadidia Aoudou fra organisasjonen mot kjønnslemlestelse i Mali.

- Omskjæring er en kulturell praksis, skriver sosialantropolog Aud Talle i sin nye bok «Om kvinneleg omskjæring. Debatt og erfaring». For oss som ikke tilhører en kultur der kjønnslemlestelse praktiseres, er det vanskelig å forstå hvorfor en slik skikk opprettholdes i år 2003. Men den er sosialt akseptert i de samfunn den forekommer, og er dypt forankret i moralske regler, maktstrukturer og tradisjonelle verdier. For dem det gjelder gir omskjæring mening. Den er nødvendig og ønsket for å inngå i et fellesskap, selv om skikken er aldri så skadelig og voldelig.

I EN VERDEN

med krig, konflikt og lidelse er det nesten ubegripelig at nyfødte, så vel som større jenter, blir utsatt for et slikt brutalt inngrep på kropp og sjel. Dette er en tradisjon som ikke har sin grunn i noen religion eller noe hellig skrift. Men religiøse ledere har vært tause eller fortsetter å forsvare skikken.

Hvert år blir nye to millioner jentebarn omskåret, fordi de mangler beskyttelse.

Den unge jenta kan ikke velge, de voksne har allerede bestemt for henne, ut fra hva de mener er riktig for sitt barn, for at hun skal bli gift, akseptert som en ærbar kvinne og leve et godt liv. Kjønnslemlestelse bidrar til å definere hva det er å være kvinne, barn eller voksen. Skikken gir verdighet og integritet innenfor en bestemt lokal kultur, preget av stor ulikhet mellom kjønnene og der menn kontroller kvinners seksualitet og fruktbarhet. Ei ung jente som ikke er omskåret, blir sett på som «uren», som et barn som aldri blir voksent. Dermed blir hun til stor skam for familien.

I MØTET MELLOM

kulturer er det lett å fordømme mennesker som praktiserer kjønnslemlestelse. De blir fort stigmatisert og føler sin verdighet krenket. Det har vi mange eksempler på fra den norske mediedebatten. Berørte innvandrere har opplevd å bli ytterligere utstøtt og skolejenter mobbet fordi de er omskåret. Vi skylder å vise menneskene respekt, selv om vi tar avstand fra skikken.

Kjønnslemlestelse er et grovt brudd på grunnleggende menneskerettigheter, som retten til frihet, fysisk og psykisk integritet og retten til reproduktiv helse. Skikken strider mot FN-konvensjoner for kvinner og barns rettigheter. Den strider også mot retten til kontroll over eget liv og prinsippet om likeverd mellom kjønnene. I forbindelse med FN-dagen oppfordres bistandsmyndigheter og andre humanitære organisasjoner til å sette kjønnslemlestelse høyere på dagsorden.

Noen endringer er i ferd med å skje. Jenter, familier og landsbyer tar avstand fra skikken og afrikanske organisasjoner engasjerer seg. I Senegal har hele landsbyer erklært seg som omskjæringsfrie soner. Døtre stiller mødrene kritiske spørsmål, fedre vil ikke lenger la døtrene sine bli utsatt for skikken, unge menn heller vil gifte seg med ei uomskåret jente. Dette viser at når motstanden kommer innenfra, er endringer mulig. I Kenya har skolejenter stilt foreldre for retten og fått medhold, men kan føre til at jentene blir utstøtt fra familien og fra jevnaldrende. De vil dermed trenge støtte og oppfølging.

Kjønnslemlestelse blir gjerne sett på som et kvinnespørsmål, selv om det handler om begge kjønns roller og status. Menn kan påvirke avgjørelsen om døtre, søstre, nieser eller en fremtidig brud skal omskjæres. Det er derfor viktig å mobilisere menn, ikke bare som støttespillere for kvinner, men som agenter for endring - blant menn - slik at de kan bli gode rollemodeller.

RELIGIØSE LEDERE

, oftest menn, er sentrale opinionsledere i afrikanske samfunn og er viktige som forbilder. Deres veiledning ut fra Bibelen og Koranen har sterk innflytelse. Derfor er de strategiske alliansepartnere i arbeidet mot kjønnslemlestelse. Ikke bare trenger vi å gå i dialog med dem for å vinne deres aksept og støtte. I kraft av sin posisjon kan de nå langt ut med budskapet om at kjønnslemlestelse ikke er påkrevd, og at det strider mot islam og kristendom. I Gedo-regionen i Somalia underviser imamene om islam og kjønnslemlestelse i moskeene. I Somalia er ofte døtrene til de mest konservative imamene ikke omskåret.

Migrasjon og økt kommunikasjon gjør at verdier og holdninger endres. Kirkens Nødhjelp har programmer mot omskjæring i Kenya, Etiopia og Somalia, og nylig inviterte de som driver programmet i Kenya, somaliere fra alle tre områdene til et seminar om kjønnslemlestelse i grensebyen Mandera. Slike initiativ åpner for erfaringsutveksling, felles innsats og effektiv bruk av ressurser.

DET SKJER OGSÅ

samarbeid mellom Kirkens Nødhjelps landprogrammer i Øst- og Vest-Afrika i form av felles møter og utveksling av ekspertise på islam og kjønnslemlestelse. I Etiopia vurderer Kirkens Nødhjelp, i samarbeid med Redd Barna, å gi politi, jurister og embetsverk opplæring i loven mot kjønnslemlestelse.

Kjønnslemlestelse øker risikoen for hivsmitte. I samfunn hvor skikken er et kollektivt ritual, brukes ofte en og samme kniv på flere jenter. Og skjærer man i indre/eller ytre kjønnslepper og syr igjen, blir vevet mindre elastisk og kan lettere revne under samleie eller ved fødsel. Dermed øker smittefaren. Både hiv/aids og kjønnslemlestelse handler om helse, seksualliv, relasjonen mellom kjønnene, tabuer og stigmatisering og har holdnings- og atferdsendring som mål, noe som krever kunnskap og bevisstgjøring.

Erfaring innenfor det ene området har derfor stor overføringsverdi til det andre. I Sudan velger Kirkens Nødhjelp, den nasjonale komiteen mot kjønnslemlestelse og det sudanesiske kirkerådet, å integrere hiv/aids og kjønnslemlestelse i ett og samme prosjekt, med helse og rettigheter som innfallsvinkel.

Forebygging av kjønnslemlestelse er komplisert og krever langsiktig innsats. Og det er langt igjen før alle jenter - ikke minst de fattigste og de som bor lengst utenfor globale sentra - er trygge for at det ikke skjer med dem. Likevel tror vi at skikken kan bekjempes. Og selv om veien er lang - har vi egentlig noe valg så lenge stadig nye jentebarn erfarer at verden er et utrygt sted å være?