Skjeve eksistenser

Underfundig, men noe lettbeint roman om særegne familierelasjoner.

BOK: Man kunne kalle skrivemåten i «Daviti» for naivistisk. Stedvis er likheten med Erlend Loe slående. Men Abrahamsens naivisme er ikke uten brodd og skarpe kanter.

Fortelleren taler ikke bare med glatt tunge, men også med rusten stemme. Og historien hun gir til beste, følger heller ikke den slagne naivistiske landevei.

Spesielt

Handlingsarenaen er et lite småbruk på Tromøya ved Arendal. Tre scenarier følger etter hverandre. Først bor Daviti og hans storebror Trym på gården sammen med besteforeldrene og en onkel. Etter onkelens og besteforeldrenes død ankommer moren, som i mellomtida har befunnet seg på en institusjon, ute av stand til å ta seg av sine barn.

Det tredje scenarioet følger da nok en kvinne, Marie, flytter inn. Hun er Tryms kjæreste, men gravid med lillebror som har besvangret henne under et tilfeldig møte på danskebåten (!). Barnet fødes, og dermed er det duket for en ganske spesiell familiesituasjon.

Bibelen

Et raster av bibelske referanser er lagt ned over teksten, især knyttet til forholdet mellom brødrene, som både er sett i lys av personkonstellasjonen David og Goliat og i lys av brødreparet Kain/Abel. I det siste tilfellet er det ikke den allmektige Gud Fader som bidrar til å så splid mellom brødrene, men morsfiguren. Forfatteren utnytter de assosiasjonsmuligheter dette gir, på en ganske fiffig og underfundig måte -   uten at hun lar det komme til konflikter og dramatikk av bibelske dimensjoner.

«Daviti» kan leses som en slags dannelsesroman, som en historie om hvordan lillebror etter diverse omveier og fortredeligheter finner seg selv og sin bestemmelse. Noen heroisk skjebnehistorie à la Davids i Bibelen er det imidlertid ikke snakk om. Og slutten må leses ironisk i likhet med mesteparten av det andre i denne lett forskrudde boka.

Det er ikke just kjøkkenbenkrealisme Abrahamsen bedriver i «Daviti». Boka er befolket med skjeve eksistenser, hvis livsskjebner man likevel ikke føler seg helt fremmed overfor. Det ambivalente forholdet mellom Daviti og svigerinnen er skildret med underdreid humor, de andre familierelasjonene likeledes. Davitis forhold til en fordrukken kvasifarsfigur og til en gammel kamerat som er blitt Hare Krishna-tilhenger, følger samme mønster.

«Daviti» har en lett flyktig sjarm med en mørk skygge bak, som om den var skrevet med harelabb med en jagende rev i sporet. Varige spor kan man neppe påstå at boka setter. Til det er den for lettbeint. Det bør imidlertid ikke avskrekke noen fra å anskaffe seg den.