Skjeve smil i olje

Tunge og ordrike dikt om hva oljealder og markedskrefter har gjort med Stavanger.

Stavanger er på hogget i vår samtidslitteratur. I løpet av 90-tallet er det ene talentet etter det andre dukket opp som sopp etter regn. Øyvind Rimbereid er et av de mest framtredende, først med noveller, så med roman, deretter med nye noveller, før han i høst er aktuell med diktsamlingen «Seine topografiar». Er det hurtigtogsfarten inn i oljealderen som har satt denne gjæringen i gang? Mye kan tyde på det. Som ingen andre steder i landet brytes gammelt og nytt mot hverandre her hvor diskorytmer blander seg med salmesang i kveldstimene.

Nostalgi

Mange av forfatterne forholder seg direkte til disse brytningene, således også Rimbereid. I det lange diktet «Stavanger» taler han om «den Jesusen me eingang / elskte (og som ein dag sklei i oljå)». Diktet er ikke fritt for nostalgi, for aldri elsket de ham «så sterkt / så tungt så vondt at verdens lys ikke va kvitt / nok her! (...)». Og med mild røst kan derfor Rimbereid vekke den gamle gatesangen til live: «Vår lette, nynnande sang / akkurat så vidt øve all redsels raseri / all vanvittighets umulige sang, nynnande vekk / og hjem te våre kjente gaders milde / vennlige sang.»

Dikteren ser framtida i møte med en angst som er sterkere og en uro som er større, en frykt for at den totale vareøkonomien vil legge alle bevaringsverdige verdier øde. Både dette diktet og flere andre er preget av en katastrofestemning som delvis blir holdt i age av skjeve smil og nøktern tro på at den jevne hverdag aldri lar seg invadere helt av markedskreftene. Et slikt dikt er «Orkanen i Danmark 3.- 4. desember 1999», der naturkreftenes herjinger utvides til et bilde på en mer omfattende katastrofe, ikke minst ved hjelp av den gjennomgående, og ganske finurlige, dialogen med Hamlet som diktet oppretter.

Oljeskvulp

Samtlige dikt er skrevet på Stavanger-dialekt. De fleste er lange og litt for ordrike, og jeg vil nok mene at Rimbereid har gjort bedre ting som prosaforfatter. Men også som lyriker har han sin egen stemme, en egen tung rytme, lik oljeskvulp mot en øde strand som skjuler seg i framtidas mørke.