FREDELIGE: Tibetanske buddhister. Foto: NTB scanpix / AFP PHOTO / PRAKASH MATHEMA
FREDELIGE: Tibetanske buddhister. Foto: NTB scanpix / AFP PHOTO / PRAKASH MATHEMAVis mer

Religionsdebatt:

Skjevt om vold og religion

Det er naivt å tro at ikke noen religioner er mer tilbøyelige til vold og hat enn andre.

Meninger

Forfatter Øystein Stene hevder «det vestlige blikket på øst gjør oss blinde for nyanser i religiøse konflikter.» Selv tilsynelatende fredfulle religioner, eksemplifisert med buddhismen, kan utvikle voldelige tendenser og følgelig er det problematisk å betegne noen religioner som voldelige og andre som ikke-voldelige.

Andreas Wahl Blomkvist, turnuslege
Andreas Wahl Blomkvist, turnuslege Vis mer

I den grad dette er riktig, så er det kun på et overfladisk og trivielt plan. Ja, mennesker har xenofobiske disposisjoner hvilket enhver gruppeidentitet kan benytte til å avle dehumanisering og en aksept for vold og hat mot en annen gruppe. Det er likevel skivebom å tenke at siden buddhister kan utøve vold – som i Myanmar-konflikten – og til dels underbygge dette i et religiøst narrativ, så er buddhismen like problematisk som islam.

Våre religioner er ulike, og deres skrifter og lære er mer eller mindre mottagelig for en gitt fortolkning. Konsekvensene er ulike adferdsmessige trekk og holdninger blant religions tilhenger. Dette kan vi også gjenkjenne mellom ulike grener av samme religion. Som beskrevet i boken Zen at War kunne Zen-buddhisme, krydret med Shinto og japansk militærisme, omdannes til et religiøs-ideologisk rasjonale for japanernes krigshandlinger under andre verdenskrig.

På den andre siden har ikke tibetanske buddhister produsert en interkontinental dødskult analog til islams Globale Salafi Jihad mot Kinas kommunisme eller deres «verdier», tross kinesernes undertrykkelse og forfølgelse av tibetanere. Og det er nærmest utenkelig at titusenvis av tibetanske buddhister verden over skal stå på samlebånd for å hensynsløst terrorisere en sivilbefolkning slik sunni islam har gjort gjentatte ganger i historien.

Dette er til dels fordi ingen sannsynlig tolkning av Pali-kanon eller den tibetanske Kangyur gir en oppfordring og legitimitet av tribalisme på samme måte som islams hellige skrifter. Koranen og Hadithen staver eksplisitt ut nedverdigelse, xenofobi og vold ad nauseum.

Og ekstra ille er det at Koranen angivelig er Guds ufeilbarlige og bokstavelige ord. Selv de mest utbredte fortolkningene av sunni islamsk teologi er uforenelig med grunnleggende menneskerettigheter. Eksempelvis er de fire store Sharia-skolene i sunni islam – shafi’i, maliki, hanbali og hanafi – entydige på at muslimer som forlater sin religion skal straffes med døden til følge.

En heller unødvendig «nyanse» finner vi i hanafi-skolen, der den muslimske kvinne skal innesperres og bankes opp hver tredje dag til de endrer mening og returnerer til islam. Slike doktriner har avlet frem dype og forkastelige holdninger i store deler av den muslimske verden, og konsekvensene er at tusenvis av eksmuslimer, selv i diasporamiljøene, må leve under frykt for utestengelse, vold og (rettslig) etterfølgelse.

Stene har altså rett at Østens buddhisme ikke bare er positivt, eller at islam bare er noe negativt. Men han lurer seg selv om han vil at vi skal tro at ingen religioner er mer eller mindre tilbøyelig til vold og hat enn andre.