Skjold og sverd

«Et rakettforsvar vil sannsynligvis føre til økt opprustning, svekke inngåtte avtaler, og dermed stille seg i veien for kjernefysisk nedrustning.»

I vår tid veves land og folk tettere sammen. Dermed blir internasjonale regler, normer og standarder viktigere både for store og små. For vår sikkerhet avhenger vi av internasjonale overenskomster, særlig på det kjernefysiske området, hvor ikke-spredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty, NPT) står i sentrum for en omfattende vev av traktater, regler og tilknyttede nasjonale bestemmelser. ABM-avtalen (Anti-Ballistic Missile Treaty) av 1972, som legger strenge begrensninger på amerikanske og russiske antirakettvåpen, er en viktig del av dette regelverket. Den satte bom for et eventuelt kappløp mellom offensive og defensive atomvåpen. Alle senere avtaler om kjernefysisk nedrustning bygger på denne traktaten.

I amerikansk politikk ser vi imidlertid en annen tendens - en preferanse for ensidige/unilaterale tiltak framfor omforente løsninger. Noen mener internasjonale avtaler vikler landet inn i en falsk følelse av sikkerhet. Multinasjonale arrangementer er enda verre. Dette har vel å merke ingenting med isolasjonisme å gjøre. Det dreier seg derimot om en voksende interesse for å styre verden på basis av beslutninger fattet i Washington.

Unilateralismen er strukturelt bestemt, så vi skal ikke moralisere over den. Den springer ut av USAs overlegne posisjon i internasjonal politikk etter den kalde krigens slutt. Men den skaper et alvorlig skisma mellom to fundamentalt forskjellige måter å føre utenrikspolitikk på. I sin memoarbok om tida som generalsekretær i FN, karakteriserte Boutros-Ghali det som «the US vs the UN», USA mot FN. En annen spissformulering er «USA mot resten».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Striden om det amerikanske nasjonale rakettforsvarsprogrammet (National Missile Defense, NMD) understreker forskjellen. Ingen enkeltsak kaster så lange skygger over forholdet mellom stormaktene. NMD truer med å rive ned viktige avtaler om sikkerhet og nedrustning. Og som blikkfang for divergensen i utenrikspolitisk utsyn har programmet fått en politisk signaleffekt som gjør det ekstra kontroversielt. Andre eksempler på amerikansk unilateralisme er politikken overfor FN, manglende ratifikasjon av prøvestansavtalen, sterke forbehold på kjemivåpenavtalen, nei til landminekonvensjonen, manglende deltakelse i utviklingen av det internasjonale strafferettssystemet og Kongressens oppfordring til administrasjonen om unilaterale reaksjoner på handelspolitikk som oppfattes som «unfair».

Begrunnelsen for det nasjonale rakettforsvaret man nå arbeider med - landbaserte avskjæringsraketter som skal skyte ned fiendtlige raketter når de passerer gjennom det ytre rom - er at stater som Nord-Korea, Iran, Irak og Libya kan skaffe seg ballistiske raketter og bruke dem mot USA.

Sett med europeiske øyne er dette en svak begrunnelse. For det første er det uvisst om noen av dem vil utgjøre en trussel mot USA når et operativt system eventuelt er ferdig. Nord-Korea har stanset sine rakettprøver inntil videre og er på samtalefot med Sør-Korea. Forholdet til Iran bedrer seg. Libya er på vei inn i varmen igjen, osv. Og skulle de likevel gjøre det, er det andre måter å takle dem på. Med rette eller urette har europeiske land en preferanse for politiske virkemidler og mindre tro på militære. Dessuten er det mange andre måter å levere atomvåpen på enn å gå veien om det ytre rom.

Går vi litt dypere inn i resonnementet, prøver USA å skaffe seg militær handlefrihet rundt om i verden uten å risikere ydmykelse og gjengjeldelse mot amerikansk territorium. Og som president Nixon sa da han lanserte ABM-avtalen: Har man et skjold, er det lettere å bruke sverdet. Hvis den militære handlefriheten brukes i overensstemmelse med internasjonale normer og internasjonal rett, havner betenkelighetene på sidelinja. Hvis den derimot anvendes etter eget forgodtbefinnende, som et unilateralt anliggende, er det uakseptabelt for andre enn amerikanerne selv. Imellom disse ytterpunktene er det en rekke mer eller mindre akseptable/tvilsomme muligheter.

Amerikanerne vil at rakettforsvaret også skal omfatte europeiske allierte, egne styrker i utlandet og vertsnasjoner for amerikansk militært nærvær. For ikke å sette egne verdier og interesser på spill - for i den forstand å være komplett - må det det. Men den europeiske sikkerhetspolitiske dagsordenen dreier seg om de såkalte Petersberg-oppgavene, dvs. om å utruste EU for fredsbevarende og konfliktforebyggende oppgaver. Det finnes verken økonomiske midler eller politisk interesse for å medvirke til noe rakettforsvar.

Hvis et rakettforsvar er operativt i år 200X, og de bekymringsfulle statene ikke lenger er så brysomme, hva så? Da står Kina tilbake som en mulig utfordrer. USA har et uavklart strategisk forhold til Kina, og Taiwan ligger der som et stort uløst spørsmål. Den amerikanske handlefriheten i området ville vinne mye på et rakettforsvar som kan stagge Kinas beskjedne rakettstyrke. USA sier at dette ikke er hensikten. Men både Kina, Russland og mange andre går ut fra at hvis teknologien tillater det, vil forsvaret bli utvidet. Derfor truer de med å bygge ut sine strategiske rakettstyrker for å overmanne et ekspanderende forsvar. Kina har kapasitet til å gå den veien. Russland har ikke det for tida, men har så mye fra før at det ikke haster. Så langt har russerne vært uvillige til å reforhandle ABM-avtalen, og truer med å gå fra alle sine nedrustningsforpliktelser hvis USA bryter den. Det første kan endre seg, og det andre er å ta hardt i. Men reaksjonsmønsteret er velkjent: Når uvissheten er stor og mye står på spill, forbereder man seg på det verst mulige. Man slår seg ikke til ro med at de teknologiske problemene kanskje tar lufta ut av programmet.

Verdi- og interessefellesskapet mellom USA og Europa er omfattende, og norske regjeringer vil for sin del ha et minst mulig Atlanterhav. Men NATO er allerede på vei til å bli en organisatorisk forbindelse mellom to beslutningssentra, Washington og - litt etter litt og mer og mer - Brussel, og et amerikansk rakettforsvar vil trolig stimulere EUs autonomibestrebelser. Hvis NMD kommer i tillegg til en ny NATO-utvidelse som går inn på tidligere sovjetisk territorium, kan vi dessuten ha sikret oss Russland som fiende for lang framtid - uansett hvor ikke-kommunistisk landet måtte være. I tida framover blir det derfor en hovedoppgave å håndtere disse spørsmålene i et perspektiv av felles sikkerhet snarere enn ensidige framstøt. Det er åpenbart også i norsk interesse, særlig nå som vi har en ekstra mulighet til å bedre våre forbindelser med Russland etter «Kursk»-ulykken og den norske innsatsen i redningsarbeidet i Barentshavet.

Rent intuitivt kan tanken på et forsvar mot ballistiske raketter bli populær på en måte som kjernevåpenavskrekkingen aldri kan bli. For avskrekkingen er kontra-intuitiv: Den sier at det er best å være naken og forsvarsløs. Forkortelsen MAD - Mutually Assured Destruction, gjensidig garantert ødeleggelse - gir klart og tydelig uttrykk for det. MAD er fortsatt det mindre onde. Men det ville være et feilgrep å motsette seg utviklingen av et amerikansk rakettskjold på vegne av MAD. Et rakettforsvar vil sannsynligvis føre til økt opprustning, svekke inngåtte avtaler, og dermed stille seg i veien for kjernefysisk nedrustning. Og nedrustning må fortsatt være siktemålet: Til syvende og sist kan trusselen fra atomvåpnene bare fjernes ved at våpnene selv elimineres.

Tidligere i år vedtok tilsynskonferansen for NPT en slutterklæring, med konsensus, som var sterkere enn mange hadde ventet. Der forpliktet de fem etablerte atommaktene seg til kjernefysisk nedrustning til null, uten utvannende referanser til «endelige målsettinger» og «alminnelig og fullstendig nedrustning». Og NPT har 187 medlemmer, dvs. alle uten India, Pakistan, Israel og Cuba. Dette er et godt grunnlag å bygge videre på.