Skjønbergs solo

- Grand old man er ikke meg , sier Espen Skjønberg.

Skuespillerveteranen vil ikke at noen skal tro at den flotte tittelen sikter til ham selv.

- Nei, nei, nei. Grand old man er personen i stykket, Arnold, insisterer han beskjedent.

Men publikum vil kanskje se en dobbeltbunn i Lars Saabye Christensens ordvalg. Det var regissør Per-Olav Sørensen som ba forfatteren skrive en monolog spesielt for og med Espen Skjønberg.

- Jeg sa ja uten å tenke meg videre om, sier Saabye Christensen.

- Jeg vet at jeg sannsynligvis aldri vil få en slik sjanse igjen. Espen har respekt for teksten og ordet. Det setter jeg som forfatter stor pris på. Det var et privilegium å skrive en tekst og vite at den skulle pustes liv i av den mannen, sier han med et nikk mot Skjønberg.

Forfatteren og skuespilleren likner litt på hverandre, selv om det er 30 års aldersforskjell mellom dem. Begge er stillferdige, vennlige, ettertenksomme - og oppmerksomme på hverandre. De møter Dagbladet etter en intens gjennomkjøring av stykket.

Pugger i skauen

Snart må det sitte. Espen Skjønberg skal stå alene på scenen i nesten en og en halv time. Og da bør det ikke skje, det som skjer i teksten.

«Grand Old Man» handler om en eldre skuespiller som begynner å miste grepet. En dag går han ut på scenen. Han husker ikke ett ord.

Ensom i rampelyset begynner han å dikte en fortelling om guttungen Arnold og hans verden. Rekvisittene og de støvete kostymene minner ham om livet som var - og ikke var.

- Er det skuespillerens verste skrekk å miste hukommelsen på scenen?

- Nei, egentlig ikke. Men det blir vanskeligere og vanskeligere å lære teksten. Nå må jeg pugge for å huske den, smiler Skjønberg.

- Jeg har manus med meg i skauen. Og så har jeg en god hjelper og arbeidskamerat hjemme, sier Skjønberg, og mener kona, skuespilleren Mona Hofland.

- Er det biografiske trekk i monologen?

- Nei - eller, det er det jo alltid. I alle fall i alle roller jeg har spilt. En skuespiller bruker seg selv og sine erfaringer.

- Jeg har diktet på fritt grunnlag, understreker Saabye Christensen.

- Det biografiske er ikke så interessant. Det er viktigere at noen kan kjenne seg igjen i følelser og tanker.

Garva debutanter

Monolog betyr bokstavelig talt enetale. Eller en dialog med seg selv, som noen også har kalt den. Det finnes mange berømte monologer i teaterhistorien. Hamlet med hodeskallen er vel en av de mest kjente.

Men Shakespeares hovedfigur gikk tilbake til sine motspillere etter at han hadde sagt de udødelige replikkene om å være eller ikke være. Espen Skjønberg må klare seg på egen hånd gjennom «Grand Old Man».

- Når du spiller et stykke med andre skuespillere, spiller du i orkester. Alene med monologen spiller du solo, sier Saabye Christensen.

- Ja, det var et godt bilde, sier Skjønberg.

- Hvorfor gjør dere det så vanskelig for dere selv?

- Jeg synes egentlig alt er ganske vanskelig, sier Saabye Christensen, som aldri før har skrevet denne typen tekst.

- Vi er monologdebutanter, både Espen og jeg, smiler han.

- Og jeg har ikke gjort det spesielt lett for Espen!

Uten fallskjerm

- Hvis jeg faller, kommer jeg til å merke det! utbryter Skjønberg.

- Ja, jeg har ikke gitt deg noen fallskjerm, vedgår Saabye Christensen.

- Det er krevende å stå alene på scenen og drive fortellingen fram, forklarer Skjønberg.

- Det blir spennende å se om jeg klarer å få publikum i tale. Monologen krever en direkte dialog med publikum - og du må holde kontakten hele tida.

- Monologen er et konsentrasjonsløp, både for skuespilleren og forfatteren, mener Saabye Christensen.

- Monologen må fungere på mange nivåer samtidig - men den må først og fremst være bevegende. Og det vil si gjenkjennende.

Nytt rollegalleri

Lars Saabye Christensen er kjent for sine fine oppvekstskildringer, og suksessromanen «Beatles» dramatiserte han selv for Oslo Nye. Espen Skjønberg har lest mange av romanene og novellene.

- Nå leser jeg lyrikken til Lars. Det er en fin parallell mens jeg holder på med monologen. Med lyrikken får man alt så konsentrert.

- «Grand Old Man» vil sikkert overraske mange av mine lesere, sier Saabye Christensen.

- Den har blant annet et annerledes rollegalleri. Men egentlig handler stykket om erindring. Og sånn sett føyer teksten seg inn i mitt forfatterskap.

Lars Saabye Christensen og Espen Skjønberg snakket sammen om tanker rundt monologen, før forfatteren skrev ferdig teksten. Deretter har de arbeidet fram en endelig versjon med regissør Per-Olav Sørensen.

- Vi er et oversiktlig ensemble, for å si det mildt, humrer Saabye Christensen, som har vært med på mange av prøvene på teatret.

- Jeg pleier å si at jeg kommer når det trengs. Men jeg liker å være til stede. Jeg ønsker å jobbe mer med drama, og lærer mye om språk, virkemidler og dramaturgi av å se en skuespiller som Espen jobbe med teksten. Jeg lærer mer på en prøvedag enn av å lese 10000 bøker.

ORDKUNSTNER: Lars Saabye Christensen har skrevet ordene. Espen Skjønsberg gir dem liv.