Skjønne kvinner og sublime menn

HVORDAN

har det seg at så mange grinebitere kan få så skjønne og fine koner? spør Immanuel Kant. Når vi i år feirer feirer 200-års jubileet for den kjente filosofen (1724-1804), er det interessant også å rette søkelyset mot hans kjønnsfilosofi. Men hadde Kant en teori om kjønn? Er kvinner ifølge Kant fornuftige og kan de handle moralsk godt på samme måte som menn? Begrepene det skjønne og det sublime tjener til å karakterisere henholdsvis kvinner og menn, hevder Kant i verket «Iakttagelser». Det skjønne forbinder vi med alt lett og lekende som vekker glede og lyst. Det sublime assosierer vi med alt stort og mektig som vekker beundring, men som samtidig krever innsats og disiplin. Kvinner har ifølge Kant en skjønn og følende forstand, menn en dyp og resonnerende forstand. Abstrakt tenkning eller kunnskap som er nyttig og tørr, skal kvinner overlate til menn og deres flittige og grundige forstand. Dyp ettertanke og lange resonnementer er edle og sublime, men vanskelige. De passer dårlig for en person hvis utvungne sjarme bare skal fremvise en skjønn natur, heter det. En kvinne er slett ikke forlegen over å mangle visse høyere innsikter eller over ikke å være bestemt for viktige oppgaver. Hun er skjønn og inntagende og det er nok, fastslår ungkars-filosofen.

HVILKE

konsekvenser får dette estetiserende kvinnesynet for Kants oppfatning av menneskeverd og moral? Ved å forskjønne og tilskrive kvinnen estetikken som særområde tillegges hun et nytt og høyere menneskeverd. Selv om kvinner og menn er forskjellige, er de like verdige, og begge må behandles som et formål i seg selv. Likevel er det mannen som hos Kant er det egentlig frie mennesket. Det er han som ved hjelp av fornuften kan overvinne sine naturlige tilbøyeligheter og handle moralsk fritt og selvstsyrt. Med dette videreutvikler Kant et komplementært kjønnssystem. Kvinne og mann har ifølge dette synet ulike eller motsatte evner og egenskaper, som samtidig utfyller hverandre. Menneskeparet utgjør til sammen hele mennesket med alle dets evner og anlegg. Derved blir målet for kvinner og menn å bli mest mulig kjønnsforskjellige. Mannen bør bli mer fullkommen som mann og kvinnen som kvinne. Slik sett er naturformålet med tiltrekningen mellom kjønnene ikke bare artsbevarende, men også sedelig og kulturelt, nemlig å foredle mannens og forskjønne kvinnens særegenskaper. Samtidig krever de kjønnsforskjellige egenskapene tilsvarende funksjoner. Slik har teorien om kjønnenes komplementaritet tjent til å begrunne ulik oppdragelse og ulike arbeidsoppgaver for de to kjønn.

På basis av dette menneskesynet utformet Kant i Iakttagelser, som han utga 40 år gammel, også et kjønnsdelt syn på moral. Han skiller mellom uekte og ekte dyder, mellom moralsk vakre handlinger som utspringer av følelser (kvinner), og gode handlinger som utspringer av grunnprinsipper (menn). I dette verket hevder han at jenter har en opprinnelig god og uskyldig natur. Moralsk skal man derfor utvikle deres naturlig gode følelser, deres lyst og hang til det gode. Slik oppvurderer Kant det skjønne kjønn ved å tillegge det en god natur. Det i motsetning til kvinnesynet under hekseforfølgelsene, som så på kvinnen som mer jord- og kroppsnær og derved nærmere djevelen og synden enn mannen. Kant betrakter tvert imot mannen som mer fordervet og som den som må tvinge og tøyle sin natur. Det sublime kjønn må derfor handle pliktmessig, på tvers av sine naturlige tilbøyeligheter, og ut fra moralske grunnregler.

FØLELSENE

og smaken er grunnlaget for kvinners skjønne dyder. Jenter trenger ingen befalinger, «intet skal eller må», «ingen skyld» hva dem angår, skriver han. De har innfølingsevne og et varmt hjertelag, og riktig utviklet er disse følelsene en tilstrekkelig handlingsveileder for dem. Gi dem aldri en kald og spekulativ undervisning, formaner han, men alltid følelser. Kant fremla dette synet i verket som har den fulle tittelen Iakttgelser av følelsen for det skjønne og det sublime (1764), og i sine alderdomsverk om filosofisk antropologi og om pedagogikk. Verket Iakttagelser ble mye lest og diskutert på Kants tid og langt inn i forige århundre. Uskyld er en deilig ting, det er bare synd at den så lett blir forført, bemerker Kant i det senere «Grunnlegging til moralens metafysikk» (1785). Bløthjertet deltagelse eller glede ved å gjøre andre vel har ingen ekte moralsk verdi, slik Kant ser det i Grunnlegging, det har bare handlinger utført av plikt. Her skiller han imidlertid ikke eksplisitt mellom kjønn. Men heller ikke i det tidligere Iakttagelser oppfatter han empati og velvilje som ekte dyder. For slike handlinger er motivert av følelser, som kan være skiftende og usikre, og ikke av grunnprinsipper.

TILBAKE TIL

hvorfor grinebitere kan få skjønne koner: Kvinners sjel har et tilstrekkelig innslag av det sublime til at de kan verdsette slike egenskaper hos menn, hevder Kant. Men skjønnheten taper seg med alderen. Som eldre kan kvinner derfor utvikle sine sublime egenskaper, til erstatning for de skjønne. Nå kan de lese bøker og utvide sin innsikt. Selv om de blir mindre verd å elske, kan de likevel fortsatt bli aktet, understreker Kant.

«Kvinnen skal leke» het det i mars i år i en avisoverskrift i Bergens Arbeiderblad. En journalist viste der til uttalelser av Helge Løvland, tidligere olympisk mester (i 1920) og idrettstrener. Kvinner skal leke fram sin idrett, mente Løvland. Konkurranse er for dem en bisak. Det passer ikke for dem å ta fatt med mannens energi og systematiske, målbevisste trening, het det. Fotball, langrenn og sykling må derfor være bannlyst for kvinner. Slike holdninger er i samsvar med Kants estetiserende kvinnesyn.

I vår tid blir Kant kritisert av Carol Gilligan og andre omsorgsetikere. Kritikken gjelder Kants plikt- og rettferdsetikk, slik den kommer til uttrykk i hans senere, kritiske verker. Her refererer Kant sjelden til kjønn. Hans pliktetikk forutsetter en moralsk fri og selvlovgivende person, som ved hjelp av fornuften oppstiller og anvender et sett av grunnregler for handling. Gjelder denne læren nå både for menn og kvinner? Moderne omsorgsetikere legger på sin side vekt på innføling, omtanke og oppmerksomhet på andres behov i konkrete situasjoner. Men ser vi på det tidlige verket Iakttagelser, skiller Kant alt på det tidspunktet mellom kjønn, mellom kvinners moralske følelser og menns prinsipporientering. Det er til dels forenlig med vår tids skille mellom en omsorgs- og rettferdsmoral. Kritikken av Kant får derfor et nytt og bredere grunnlag når vi ser den i lys av hans tidlige kjønnsteori.