For to uker siden lanserte Tone Damli comebacksingelen «Pinnacle». Akkompagnert av gnurende bass og The Weeknd-inspirerte synther synger hun om et kjærlighetsforhold med sado-masochistiske trekk. «Tie me up and the throw away the key», crooner hun. «Take me to the stars so you can see it on my face/ Baby you're the pinnacle of my eye everyday».

Som lytter og popentusiast ble jeg umiddelbart interessert. Ikke på grunn av de uoriginale poptonene og den tamme framføringen, men av engelsken. Nærmere bestemt ordet pinnacle. Hva mener hun med det? Hvorfor bruker hun det? Og hva i huleste betyr egentlig «pinnacle of my eye»?

Jeg må innrømme at jeg har irritert meg over dette i flere år. Norske artisters tendens til å hente engelskspråklige ord rett fra dictionary-en. Ord deres publikum, la oss være helt ærlige her, i all hovedsak nordmenn, ikke nødvendigvis skjønner en døyt av.

Uka før Tone lanserte «Pinnacle», kom Jarle Bernhoft med «Visceral». Lørdag vant Nils Petter Molvær jazz-spellemann for albumet «Buoyancy», The Switch stakk av med indiespellemann for «Segue» (fra «The Switch Album». I tillegg var Hilma Nikolaisen nominert med «Hermitage» (fra «Puzzler»), Maja Ratkje med «Crepuscular Hour» og Trondheim Voices/Batagraf med «On Anodyne». Alle helt strålende, men selv en som har tilbrakt formative ungdomsår i USA sliter av og til med å forstå hvor norske artister vil med engelsken. Har de bare åpna ordboka og slått opp på hvilket som helst fremmedord?