Typisk bloggord: Tone Damli lanserte låta «Pinnacle» på Vixen blog awards.
Typisk bloggord: Tone Damli lanserte låta «Pinnacle» på Vixen blog awards.Vis mer

Skjønner norske artister hva de selv synger på engelsk?

Lost in translation. 

Kommentar

For to uker siden lanserte Tone Damli comebacksingelen «Pinnacle». Akkompagnert av gnurende bass og The Weeknd-inspirerte synther synger hun om et kjærlighetsforhold med sado-masochistiske trekk. «Tie me up and the throw away the key», crooner hun. «Take me to the stars so you can see it on my face/ Baby you're the pinnacle of my eye everyday».

Som lytter og popentusiast ble jeg umiddelbart interessert. Ikke på grunn av de uoriginale poptonene og den tamme framføringen, men av engelsken. Nærmere bestemt ordet pinnacle. Hva mener hun med det? Hvorfor bruker hun det? Og hva i huleste betyr egentlig «pinnacle of my eye»?

Jeg må innrømme at jeg har irritert meg over dette i flere år. Norske artisters tendens til å hente engelskspråklige ord rett fra dictionary-en. Ord deres publikum, la oss være helt ærlige her, i all hovedsak nordmenn, ikke nødvendigvis skjønner en døyt av.

Uka før Tone lanserte «Pinnacle», kom Jarle Bernhoft med «Visceral». Lørdag vant Nils Petter Molvær jazz-spellemann for albumet «Buoyancy», The Switch stakk av med indiespellemann for «Segue» (fra «The Switch Album». I tillegg var Hilma Nikolaisen nominert med «Hermitage» (fra «Puzzler»), Maja Ratkje med «Crepuscular Hour» og Trondheim Voices/Batagraf med «On Anodyne». Alle helt strålende, men selv en som har tilbrakt formative ungdomsår i USA sliter av og til med å forstå hvor norske artister vil med engelsken. Har de bare åpna ordboka og slått opp på hvilket som helst fremmedord?

Så jeg slår opp i ordboka selv: «Pinnacle, subst. 1. tind: with towers and pinnacles 2. Stiv eller tind: at the pinnacle of fame.» Altså et høydepunkt, toppen, det ypperste man kan nå. Men synger Tone Damli om sin øyesten her, eller synger om bjelken i sitt eget øye?

Vanskelig å si.

Ikke blir man klokere av å google «pinnacle of my eye», heller. Jeg ringer en bekjent. Født, oppvokst og med pass fra et engelsktalende land. «Det høres ut som tullespråk», fniser han.

Vi går gjennom de andre eksemplene. Visceral er noe virkelig, en ekte følelse, en ekte opplevelse, forteller han. Hermitage derimot, er ikke et engelsk ord. Fransk, kanskje? Segue betyr myk overgang og uttales segway. Faktisk er produktnavnet Segway antakelig inspirert av segue, å segue fra et sted til et annet. Crepuscular har han aldri hørt (det betyr skumring), anodyne har han på tunga, men må gi opp (det betyr smertestillende).

De to siste ordene står for øvrig heller ikke i Willy A. Kirkebys «Engelsk ordbok» (tillatt ved eksamen!») fra 2003, men er å finne i oversatt form på Internett.

Jammen bra. Ellers vil jo ikke lytterne forstå noe som helst.

Jeg har en teori. Den er sikkert helt feil på flere av disse eksemplene. Noen av artistene jobber seriøst med tekst, der er det ingen tvil. Andre leverer ikke tradisjonelle vokalplater. Men jeg snakker altså på generelt grunnlag og teorien går som følger: Jo vanskeligere ordene blir på engelsk, jo mer usannsynlig er det at lytterne går inn i teksten og analyserer hva artisten vil formidle ved hjelp av ord.

Og da er det ingen som oppdager at teksten ikke sier noe som helst.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook