Skjønnhet og brutalitet på Jamaica

Sprek roman om rastafariliv.

BOK: En roman om en rastafaris liv på Jamaica er naturlig nok et friskt pust i den norske bokhøsten. Med stor vitalitet forteller Lene Wikander historien om Raphael, som fødes med hull i hjertet og vokser opp med ringer av hvalbein rundt anklene for at han ikke skal fly av gårde - til dem på den andre siden.

Selv om romanen stedvis forenkler og tipper over i klisjeer, er «Salt» først og fremst en befriende annerledes roman, drevet fram av kjennskap til jamaikansk tradisjon og historie, og kjærlighet til menneskene og landskapet.

Ut av eksil

Wikander debuterte for fire år siden med romanen «F. A. B.», sammen med Beate Nossum. Årets bok er bredere anlagt. Hele fem generasjoners historier trekkes med når Wikander forteller om Raphael. Handlingen strekker seg fra 1824 da en av Raphaels formødre kaster seg ut fra Jamaicas klipper for å slippe unna slaveriet, til Raphael dør som gammel rastafari i 2002 - i sikker forvissning om at skipet som skal bringe ham tilbake til forfedrenes hjemland, er kommet.

Mellom disse ytterpunktene er det et vell av hendelser. Her er beretninger fra Raphaels oppvekst med Portlands «madman», rastafarien Patrick. Han tror seg utvalgt til å lede Afrikas sønner ut av eksilet på Jamaica, dit de engang ble skipet som slaver. Og her er fortellingen om vennskapet med fiskekameraten Water Rat og om forholdet til den hvite kvinnen Kitty. Det hele utspilles med landskapet, leveviset og rastafaribevegelsen som fargerikt bakteppe.

Saftig språk

Wikander fletter skjebner og historier i hverandre. Hun gjenskaper skjønnheten og brutaliteten i det postkoloniale Jamaica. Det hele formidles i et språk som er malerisk når innholdet krever det - her en enkelte nydelige situasjonsbilder, og saftig, ispedd jamaikansk patois, når intensjonen er å gjenspeilerelasjoner og omgangsformer. Som når Raphael oppmuntrer noen slappe arbeidskarer med trusler fra Kitty:

«She say you haffi stop dis rass-clatt folishness! Hun sier hvor borti en mongoose sin trange rass det er at ikke voksne karer som dere greier å gjøre et anstendig arbeidsslag.» Rass-clatt betyr visstnok rumpeklut eller rumpeklatt og er hyppig brukt. Også da to skikkelser finner Raphael knelende i sanden avslutningsvis: «What de rass-claat happend to him?» «Him dead, you caant se dat? You fool-fool or what?»

Tidvis oppleves romanen riktig nok som forenklende, og i så måte skurrer historien om Kitty mest. Denne delenfremstår som forutsigelig og klisjétung. I store trekk er likevel «Salt» en eksotisk og sprek roman om tro og frihetslengsel.