Skjønnhet og nedrighet

En giftig sukkerbit av en roman

Det var ei uensartet gruppe spanske forfattere som tilhørte den såkalte 98-generasjonen. 1898 var det året Spania gikk bankerott. Landet mistet sine oversjøiske kolonier i et militært nederlag, politikken var preget av udugelighet og korrupsjon, og industrialiseringen sto stille. Kirken satt fast i middelalderen.

Forfatterne av 98-generasjonen hadde vidt forskjellige svar på det nasjonale problem. Deres litteratur utgjorde en salig blanding av reaksjon og revolusjon, metafysisk uro og grell realisme, samfunnsfjern estetisme og fin-de-sihcle-dekadanse.

Selvbevisst

I 1904 dukker det opp en romanperson, markien av Bradommn, som arrogant erklærer: «Spanjolene kan deles inn i to grupper: den ene er markien av Bradommn, den andre er alle de andre.» Ordene faller i romanen «Sonater». Forfatteren er Ramsn del Valle-Inclan (1866- 1936).

Valle-Inclan er like selvbevisst som sin romanperson. Han kom opprinnelig fra provinsen, tilbrakte noen ungdomsår i Mexico og inntok den kunstneriske arenaen i Madrid rundt århundreskiftet.

Han hadde et avstikkende utseende (langt hår, enda lengre skjegg), en arrogant oppførsel med et blikk og en replikk som kunne drepe. Han mistet den ene armen etter en opphetet diskusjon. Han var umulig å sette i bås. Politisk beveget han seg fra det ultrareaksjonære til det anarkistiske, dikterisk fra en fin-de-sihcle-dekadanse, over ekspresjonismen til dikt og teater som peker mot surrealisme.

Selvnyter

«Sonater», som egentlig er fire romaner delt inn i årstider og livsfaser, er fra hans dekadente periode. Det er markien av Bradommn, en fallen aristokrat og dandy, som i sin alders vinter beretter om sitt liv som casanova og conquistador (nå gjør han det bedre i senga enn på slagmarken). Han gir et sminket portrett av en selvnyter av Dorian Grays format, av en hyperkultivert og æresbevisst aristokrat, av en helt-ut-til-spissen-av-sin-penis-estetiker.

«Sonater» er skrevet i romantikkens edle, følsomme, musikalske prosa. Men det som uttrykkes i denne prosaen, er like mye depravert, kynisk vellyst som ekte kjærlighet, like mye overjordisk skjønnhet som brutal realisme, like mye synd som dyd, like mye lengsel som lede.

Sonatene danner på en måte et prosamotstykke til Baudelaires poesi. Ondskapen, det vonde, det depraverte, trer fram i en skjønnhetens skikkelse, som én: det vondes blomst.

Oversetteren Christian Rugstad har fått fram denne spenningen mellom skjønnhet og nedrighet, forsont i en ekstremt estetisk prosa. I norsk språkdrakt er «Sonater» blitt riktig en giftig sukkerbit, ei «giftig skjønn» revebjelle.