Skjønnhet og sorg

I dag kommer den på norsk, den første moderne roman skrevet på kurdisk. Mehmed Uzun skriver enkelt og ekte om frihetshelten som kjemper for både kjærligheten og fedrelandet, men mister alt.

Som tittelen forteller, handler romanen «I skyggen av forspilt kjærlighet» nettopp om forspilt kjærlighet. Hovedpersonen er den intellektuelle forfatteren Memduh Selnm, som vier hele sitt liv til kampen for sitt folks frihet og som derfor «mister» sin elskede Fernha, som han treffer i den syriske byen Antakya, der han slår seg ned som flyktning for å være nær de kurdiske bosettingsområdene.

Lavmælt

Forfatteren, Mehmed Uzun, forteller denne historien inntrengende og lavmælt, og maler opp et bredt, fargerikt og besettende lerret gjennom korte impresjonistisk tegnede episoder. Øyeblikksbildene er formidlet gjennom komprimerte sanseinntrykk, poetiske og overraskende metaforer, og plutselige replikker, ikke sjelden levert av forbipasserende iakttakere som gjør seg sine refleksjoner om hovedpersonen i romanen, den vakre mannen med de glødende øynene.

Klassisk om kjærlighet

Det er egentlig en klassisk kjærlighetsroman om en ung utlendig manns lengsel etter elskovsnetter og familieliv, men fjernet både fra fedreland og kjærlighet. Drømmen synes å kunne bli innfridd da han i hjemmet til sin tjerkessiske venn møter den unge fiolinspillende datteren Fernha. Og nærmer seg virkeliggjøring da den unge piken forelsker seg i ham, og han ber om hennes hånd og får ja. De to blir forlovet, og tida for bryllupet nærmer seg.

Men så organiserer kurderne i eksil seg og samler en hær i de kurdiske bosettingene omkring fjellet Ararat for å frigjøre seg fra tyrkisk undertrykkelse. Kampen for selvstendigheten krever etter hvert så mye av Memduh at han må forsømme sin elskede og stadig forskyve bryllupet inn i en usikker framtid. Riktignok får de to utfolde sine heteste elskovslengsler i et hektisk og glødende kjærlighetsmøte, men kort før bryllupet må Memduh reise til Kurdistan, og ryktene om hans død under de blodige frihetskampene når Antakya.

Fernha gifter seg med en annen, og sykner ulykkelig hen fordi hun egentlig ikke kan leve uten sin store kjærlighet. Memduh må haste av sted fra sted til sted i landflyktighet til sorgen og alderen tørker ham ut. Hva hjelper vel kurdernes takksigelser og virak for hans innsats som åndelig frihetsfører når livet likevel er forspilt?

Romanen er enkel som en folkevise, og kan langt på vei karakteriseres som det Friedrich Schiller i sin tid kalte naiv diktning: opprinnelig, ukunstlet og ekte, men avgjort kombinert med en raffinert sans for de dempede og sofistikerte virkemidler. Romanen har en trist, vemodig undertone, fordi den jo handler om liv som forble ulevd, og fordi det alltid er noe bittert over en unik menneskelig utfoldelse som ofres for et abstrakt fellesanliggende som en nasjon. Hovedpersonen er tegnet nyanserikt med mange fasetter, og blir med sitt ømme sinn en skikkelse leseren både føler sympati for og kan identifisere seg med. Optimist er han ikke: «Samvittigheten, den er som et eventyr, glemt mellom de gulnede sidene i en eldgammel bok, den er som en myk, sørgmodig sonate, spilt på et klaver omspunnet av spindelvev, sonaten til en gammel, ensom og glemt musiker. Samvittighet er som en erindring fra lengst svunne tider, en brukket pensel tilhørende en maler som er blitt gal.»

Åtti års historie


Men dette er også romanen om den kurdiske nasjon, og gir en innforlivet skildring av de siste åtti års kurdiske historie og frihetskamp med strålende historiske scenarier og skarplys på tunge skjebnestunder.

Den vil tydeliggjøre for norske lesere hva denne verdens største minoritet uten egen stat har lidd, men også vise den poetiske kraften i den kulturelle arven. Dette er et nasjonalepos om den omstreifende frihetshelten, som dras mellom fedrelandet og kjærligheten på vei gjennom livet, og mister alt.