Skjønnhet som livsinnhold

Med «Drama med Hilde» har Vigdis Hjorth skrevet en annerledes kvinneroman. Tematisk er den som en grov parodi på triviallitteraturen. Formmessig er den fiks, velskrevet - og morsom.

«Drama med Hilde» er nettopp beviset på at selv de mest banale problemstillinger kan gi stoff til en leseverdig roman, bare det er dyktig nok laget.

Med ironi og nesten infamt blikk for detaljer utleverer Vigdis Hjort sin hovedperson, dramalærer Hilde Bøe. Hun er selve personifiseringen av den kvinnetypen som ingen av oss ønsker å være, men som de fleste av oss har ubehagelig mye til felles med.

Drømmen

Til tross for at det meste i Hilde Bøes tilværelse dreier seg om henne selv, er heller ikke Hilde Bøe særlig fornøyd med det inntrykket hun gir. For henne er den altoverskyggende drømmen å stå fram med en selvfølgelig skjønnhet, glansbildeutgaven av den vellykkede, velutdannede kvinnen i slutten av 20-åra. I forsøkene på å leve opp til sitt eget image, lar hun detaljene ta overhånd. For Hilde Bøe får småting som fargen på leppestiften, snittet i langbuksen og typen av nøkkelknippe nærmest magisk betydning. Disse tingene kan sendt ut signaler som røper noe vesentlig om Hilde Bøes person.

I tingenes makt

På mange måter er Hilde Bøe en latterlig person, et nevrotisk, selvsentrert kvinnemenneske som til tider provoserer leseren mot grensen av desperasjon.

Men når vi forsøker å trenge litt dypere ned i Hilde Bøes drama, oppdager vi at det inneholder en rekke selvavslørende problemstillinger. Ikke bare kan vi kjenne oss igjen i hennes grublerier rundt hva hun skal ha på seg, og i hennes gremmelser over hvorfor hun sa det hun sa, men hele hennes livssituasjon forteller mye om hvordan moderne mennesker lever sine liv - eller lar være å leve dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Engstelig

Hilde Bøe er et engstelig vesen. Hun er redd for ikke å strekke til i sine private relasjoner, hun er nervøs for ikke å fikse jobben sin, har ingen tro på at hun noensinne skal klare å ta sertifikat, hun frykter naboene og det knytter seg i magen på henne hver gang telefonen ringer. For å holde denne livsangsten på armlengdes avstand, fordyper hun seg i ytre og materielle forhold. Hun finner likevekten tilbake i sine trivielle trygghetsseremonier. Alt vil bli så bra, bare Hilde Bøe får vasket håret, endret farge på leppestiften - eller skiftet på sengen. Hennes overlevelsesmekanisme går ut på hele tida å se framover. Hilde Bøe ønsker å være et menneske uten fortid. Alle fotografier, alle gjenstander som kan fortelle noe om hennes tidligere liv, har hun selv sørget for å slette ut.

Hektisk og fortettet

Det som hever dette enkle hverdagsdramaet over den jevne strømmen av nyutkommet, norsk litteratur, er forfatterens bestrebelser på å gi stoffet en litterær uttrykksform. Bevisst og profesjonelt bruker hun språk og stil til å få flyt og framdrift i romanen. Stilen er hektisk og fortettet, og understreker det absurde i Hilde Bøes indre drama. Det samme gjør den enkle, men gjentatte og virkningsfulle symbolbruken - kontaktlinsen som stadig får rusk på seg, telefonen som skingrer, neglene som brekker.

«Drama med Hilde» er i det hele tatt en meget vellykket roman, både som litteratur - og som lattervekkende underholdning.