SENTIMENTALT: Giselle (Yolanda Correa) dør av ulykkelig kjærlighet til adelsmannen Albrecht (Yoel Carreño). Men hun møter ham igjen etter døden, for å beskytte ham. Foto: Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett.
SENTIMENTALT: Giselle (Yolanda Correa) dør av ulykkelig kjærlighet til adelsmannen Albrecht (Yoel Carreño). Men hun møter ham igjen etter døden, for å beskytte ham. Foto: Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett.Vis mer

Skjønnhet til folket

Den klassiske balletten er snart den eneste kunstformen som har som mål å være vakker. Er det et problem?

KOMMENTAR: Å se Nasjonalballettens «Giselle» er som å bli tatt flere tiår tilbake i tid.

På scenen åpenbarer seg en scenografi av høstlig skog og pittoreske bindingsverkhytter, i flakaktige scenetepper, som på teatret i riktig gamle dager. Der danser blankskrubbede bondetupper i snøreliv. I bakrunnen sees silhuetten av et slott. Derfra kommer adelsmannen Albrecht, på inkognitobesøk blant folket. Han blir betatt av landsbyens vakreste, Giselle, og hun av ham. Men Albrecht er forlovet fra før, og det ender ikke godt.

Dette synet ville, på enhver annen scene og i enhver annen sammenheng, blitt avfeid som ren kitsch. Men ingen kommer med slike innvendinger mot den klassiske balletten. Den møtes ikke med samme moderniseringskrav som operaene og dramatikken.

«Giselle» illustrerer to karakteristiske trekk ved den klassiske balletten. For det første er det en konservativ og konserverende kunstart. Selv om den moderne balletten eksisterer som et sterkt parallellspor, selv om ingenting ble helt som før etter den revitaliserende koreografen George Balanchine, er det gamle teknikker, måter og idealer som ennå holdes i hevd. Koreografien til «Giselle» er fra 1841. Scenografien designet i 1971.

For det andre er den klassiske balletten en forskjønnende kunstart. De viser frem mennesket på sitt mest grasiøse. I maleriske omgivelser, akkompagnert av smektende musikk, fortelles historier om prinser og adelsmenn som forelsker seg i svaner, bondejenter og askepotter. Kjærligheten triumferer, enten i dette livet eller døden.

Det er ikke tilfeldig at mange av de klassiske ballettene stammer fra siste halvdel av 1800-tallet, på samme tid som kulturpersonligheter som Oscar Wilde og Dante Gabriel Rossetti forkynte at skjønnhet var et tilstrekkelig høyverdig mål for kunsten, i opposisjon til de som forlangte og forventet at den skulle være utviklende og moralsk oppbyggelig.

Begge trekk er gjenstand for diskusjon. Hva den insisterende skjønnheten angår, så er også det en umoderne ambisjon. I dag forbindes kvalitet i stor grad med originalitet og kompleksitet, spenning og motstand. Hva gammelmodigheten angår, har den fått stemmer som Jennifer Homans, sakprosaforfatter og danseanmelder i The New Republic, til å hevde i balletthistorien «Apollo's Angels» i 2010 at den klassiske balletten er døende. «Ballett er en etikette like mye som en kunst, og bærer med seg århundrer av høviske konvensjoner», skrev Homans. «Om dagens balletter bare er skall, er det fordi vi ikke tror på dem lengre ... Vi er skeptiske til elitisme og dyktighet, som virker ekskluderende og splittende».

Samtidig kan det argumenteres for at nettopp den intrikate, formelle formen, bevart gjennom årtiene, er noe av det som gjør den klassiske balletten unik. Den fysiske prestasjonen og de tekniske kravene i kombinasjon av noe uttrykksfullt og inderlig skaper en helhet som ikke minner om noe annet. Det samme gjelder den ornamenterte eventyrsettingen.

Det er som om nettopp forskjønnelsen, den enkle eventyrsettingen, skaper en særegenhet. Det er noe høynet over «Giselle». Alt trivielt og, for den saks skyld, realistisk, er skåret vekk. Tilbake står rene, destillerte følelser av forelskelse og tap. Det er underlig rørende når Albrecht løfter den sivaktig sviktende Giselle, omgitt av spøkelsene av unge kvinner. Og man ser ikke noe lignende noe annet sted.