Skjønnhet til folket

serie «Nye Kultur- eller Mediefenomener Som Skaper Masse Forargelse og Engstelse i Ca. Tre Uker før Vi Innser at Livet Går Videre og Det Meste Består» er vi nå kommet fram til «slanke-TV» eller «kirurgi-TV» (også kalt «Frankenstein-TV»). Nok en gang har dagspressens TV-kritikere sett sivilisasjonens undergang i beste sendetid: «Så kom Synden til Skandinavia også,» melder Dagsavisen, som visstnok er et nyhetsmedium. «Mennesker har relativt frie valg i relativt frie land, men når var det samfunnet butta? Hvor var det det klikka?» spør Dagbladets anmelder. Sannsynlig svar: Da fru Huleboer oppdaget sitt eget speilbilde og skjønte at nabokona var hakket penere. Mer om det siden.

MORALPANIKKEN

er nærmest innbakt i de nye reality-TV-konseptene, idet de konsekvent presenteres som verre enn de er. Hvorfor heter serien «Ekstrem forvandling»? Fordi vi skal tro at «offeret» blir operert hinsides det gjenkjennelige. Så viser det seg at forvandlingen ikke er større enn at dattera (4 år) til første norske deltaker, Lene Bergersen, bare reagerer på at mor er så annerledes på håret. Hvorfor tittelen «Tjukkholmen»? Fordi vi skal tro at programmet gjør narr av overvektige mennesker. Det som ble sendt på onsdag, var imidlertid et trivelig og informativt helsekurs i naturskjønne omgivelser, like rystende som «Eldrebølgen». Hvor ble det av freakshowet? Går det an å klage på villedende negativreklame?

«EKSTREM FORVANDLING»

var ikke engang sendt før Inga Marte Thorkildsen stemplet seriens menneskesyn som nærmest rasistisk: «Når utseende blir så viktig at vi er villige til å ofre alt for det, er det på tide at vi stopper opp og spør oss selv hvor vi er på vei.» Uheldigvis for SVs redningskvinne var offeret i stand til å svare for seg: «Inga Marte Thorkildsen kunne like gjerne vært modell som politiker. Det er hun som er rasistisk i sine uttalelser. Det er lett å si at man skal akseptere seg selv og sitt utseende når man er så perfekt som henne. Selv om hun sier at hun ikke er ute etter å ta oss som deltar, rammer det likevel oss. Hun er rett og slett for pen til å forstå.» Det er i alle fall noe selsomt når en politiker på venstresiden «raser» mot en rørende solskinnshistorie blant arbeidsfolk på Nannestad. Når underet er regissert av TVNorge (kommers harrykanal) og plastikk-kirurger (en kynisk pengeadel, ifølge Thorkildsen), blir den gode fe dobbelt dårlig.

DET ER MER FORSTÅELIG

at Ingrid Bjørnov reagerer på TV3s amerikanske «Svanen», som kobler kirurgien til en brutal skjønnhetskonkurranse med innlagt psykisk press (bl.a. får deltakerne ikke se seg i speilet før forvandlingen er helt fullbyrdet). Det er også mulig at sterke operasjonsscener burde sendes senere på kvelden. Men å påstå at slike programmer skulle undergrave norske tenåringsjenters selvtillit, er selv å frata dem tillit. Tradisjonen for å umyndiggjøre og infantilisere mediekompetent ungdom er allerede lang nok.

KIRURGI-TV

stiller høye krav til etisk grensedragning, men hvorfor er fenomenet som sådant forkastelig? «Lege/pasient-forholdet er ikke underholdning,» sier formannen i den norske plastikkkirurgiforeningen, åpenbart redd for at bransjen skal oppfattes som useriøs. «Dette er ren reklame for plastisk kirurgi,» sier de som misliker hele bransjen. Reklamen fungerer i så fall fordi Per Hedén og Akademikliniken nettopp framstår som dønn seriøse i sitt fag, og tar hånd om pasientene også på det menneskelige plan. «TVNorge gjør dette for å tjene penger.» Ja visst, når vi misliker produktet, blir vi plutselig mot næringsvirksomhet. «Serien gjør kvinner til objekter.» Nei, også menn er med, slik de også utgjør en voksende kundegruppe i virkeligheten. «Serien skaper et snevert skjønnhetsideal.» Nei, dette handler ikke om å skape Barbier eller Ken-er, men lett forbedrete utgaver av ulike hverdagsmennesker. «Hva med signaleffekten: Bruk plastisk kirurgi, og det vil gjøre deg lykkelig?» Lene Bergersen har i flere intervjuer forklart at utseendet har plaget henne siden barndommen. Guttejenta lengtet etter kvinnelighet, men ingen sminke hjalp. Hun har lenge ønsket ansiktsoperasjon, men ikke hatt råd. Hun gjorde det for å føle seg bedre, ikke for å bli modell. Hun, mannen og slekta er kjempefornøyde med resultatet. Lene er den samme som før, bare litt vakrere og mye gladere.

HER STÅR REALISME

mot ønsketenkning, ærlighet mot hykleri. Lene innrømmer at utseendet teller. SVs unge stortingsrepresentanter later som om ansikt og kropp egentlig ikke har - eller ikke skal ha - noe å gjøre med selvfølelse og anerkjennelse. Gud hjelpe oss. Sissel Benneche Osvold har tidligere kommentert Inga Martes fromme insistering på at gammel, tykk og feit er like fint som ung, slank og pen: «Jeg er blitt så gammel at jeg vet bedre.»

HVOR LENGE

skal vi høre politisk korrekte oder om indre skjønnhet, rynkenes verdighet og Barbra Streisands «flotte, staute nese»? Og hva med Ingrid Bjørnovs posering som usminket mus/glitrende proff i herværende avis - en ren hån mot folk som virkelig lider under sitt utseende? Refserne av «skjønnhetstyranniet» burde heller overbevise oss med en stygghetsoperasjon, slik at de selv kunne likne på folk som har problemer med å få partner, venner, jobb og leilighet.

KVINNEBEVEGELSEN

tok på syttitallet et oppgjør med dukke- og damefasaden, men de fleste oppdaget at begjæret etter ungdom, skjønnhet og seksuell tiltrekningskraft stakk like dypt i den individuelle psyke som den gjør i menneskeslektens historie (tross skiftende skjønnhetsidealer). I dag fjerner selv feminister kroppshår som den naturligste ting i verden. Ingen klager på tannregulering (hvor er odene til naturlig skeive tenner?). Ingen klager på kjønnsoperasjoner, det mest drastiske forsøk på å løse et indre problem ved å kutte og skjære i kjøtt. Ingen klager på pacemakere og andre innvortes proteser. Men forandrer du utsiden med kunstige inngrep, er du straks overflatisk, dum og forfengelig. Denne totale tilsidesettelse av prinsippet om kvinnens råderett over egen kropp er dårlig feminisme - og ditto sosialisme. Skjønnhetens politiske problem består i dens skeive og naturgitte fordeling. Velstanden har gjort kosmetikk, fine klær, sunn mat og treningstilbud tilgjengelige for massene, og nå spås det at en 1 av 4 vil ha lagt seg under kniven om ti år. Lyder det som en skrekkvisjon? Vit at det finnes kjetterrøster også blant feminister og kvinneforskere. Her er Wencke Mühleisen i en pamflett fra 1996:

«Med åpne armer bør vi ta imot medisinens, kjemiens og den plastiske kirurgiens nyskapninger som den endelige demokratiseringen av skjønnhet. Ettersom det moderne liv er et prosjekt der individet skaper sitt liv og hele tiden er ansvarlig for å utarbeide og forme dette prosjektet, kan kroppen inndras på en mer fundamental måte enn bare med sminke, pudder og sorgarbeid. Søstre, pump silikon i puppene, leppene, eller hvor det måtte falle dere inn!»