Skjønnheten og udyret

Det skal godt gjøres å hale i land en roman som handler om besatte katter, kykloper, djevelutdrivelse, tankelesning og noe så avleggs som kjærligheten som frelsende kraft.

BOK: Men musikeren og forfatteren Carl-Johan Vallgren (1964) har klart det - igjen. For to år siden med norskoversatte «Dokumenter vedrørende spilleren Rubasjov», som var en gjennomgang av bestialitetens historie i det tjuende århundre med den onde selv som forteller.

Antigudsbevis

Og nå altså med en skildring av det nittende århundrets lidelser. Da med en dverg - eller snarere en vanskapning - i hovedrollen: Et velkjent litterært grep, der forfatteren benytter seg av den utstøttes blikk på virkeligheten, der dennes ekstreme framtoning bringer fram menneskehetens verste sider, men òg dens største dyder.

Liksom historien om Rubasjov er også denne sentrert rundt det ondes problem. Da sett gjennom Hercule Barfuss' skjebne: født på et horehus i Königsberg i 1813, med et åpent hull til ansikt, spaltet slangetunge, øglehud, hår på ryggen, uten armer og med dvergbein.

Denne skapningen er så grotesk at den leder til et svært originalt antigudsbevis: «Det fantes ingen guder for skapninger av hans slag. Hvordan skulle de se ut, hvis de hadde skapt ham i sitt bilde.»

Bestialiteter

Gjennom Hercules nesten hundre år gamle liv ledes vi gjennom en spissformulert idéhistorisk framstilling av attenhundretallet; fremst av alt grusomhetene i førdemokratisk «humanisme». Her mesker Vallgren seg i bestialiteter: horehus der tiåringer blir solgt til høystbydende, gale som lenkes til veggen og behandles som dyr, barnemordere og besatte klosterbrødre. Ikke minst pavekirkens kamp mot vanskapningen.

For døvstumme Hercule er født med en fantastisk gave; han kan lese tanker, men også «snakke» inn i mennesker og derigjennom styre deres handlinger. Vi havner derfor bl.a. i Vatikanet, der storinkvisitoren torturerer Barfuss med sine mange «djevelutdrivelsesinstrumenter».

Kameleon

Vallgren tillater seg det meste i denne boka, hvis spektakulære innhold bl.a. reddes av den nærmest kameleonaktige stilen. Her skifter han uttrykk ut ifra livsanskuelsen han formulerer: munkenes gudetro, vitenskapsmannens tørrhet, Swedenborg-svindlerskens svermeriske åndesludder. Vi møter en genial kyklop som forfekter attenhundretallets tro på en sosialistisk utopi, og er en sveip innom Sør-Amerikas jungel, hodejegere og trollmenn. Dette siste sett gjennom en jesuittmunk i ferd med å miste troen.

Vallgren bruker òg kriminallitterære virkemidler, her er mord, flukt, og seinere også Hercules fryktelige hevn mot dem som har gjort ham urett. Samtidig har Vallgren en enorm kunnskapsmengde som han fletter inn i fortellingen, så velskrevet at han unngår å virke leksikalt briljerende. Han blander også frekt inn historiske personer, som da Goethes patetiske sønn flykter naken fra horehuset. Alt dette i en elegant malstrøm av skjebner, fortellinger, refleksjoner.

Skjønnheten og udyret

Men dette ville ikke vært en roman i attenhundretallets ånd om den ikke fremst av alt var romantisk. For i denne «vidunderlige» historien reddes vanskapningen av kjærligheten til en vakker «horedatter». Også denne like overlesset, fantastisk og overbevisende (innenfor sin sjanger) som resten av boka.

Det som likevel er det vakreste her, og som sier noe om Vallgrens originalitet, er bokas hyllest til språkets skjønnhet. Men da tegnspråkets poesi, følsomheten i fingerspråket. Som altså ikke er en kompensasjon for manglende hørsel, snarere «urspråket» - som ifølge fortelleren (Hercules oldebarn) ligger nærmere «tankens fluidum () enn strupehodets raspende artikulasjon». Den skakke polemikken mot Augustins forakt for de døve, idet han skal ha hevdet at «øret var porten til frelse», er òg symptomatisk for Vallgrens kuriøse kunnskapsstrøm.

Kort sagt - en fantastisk roman i bokstavelig forstand - svært veloversatt - og formulert med en nesten like overnaturlig litterær kraft som de mange utrolige typene Vallgren formulerer.