Skjønnhetens orden

Japansk gjestespill trollbandt Ultima-publikummet med musikk fra en annen tid og en annen verden.

Allerede synet var en åpenbaring, da «Reigakusha», Ultima-festivalens store japanske gjestespill, inntok Konserthuset i går kveld: noen og tjue musikere, alle i vakre silkekimonoer og høye, lette hatter, i prosesjon inn mot podiet, før de rituelt inntok lotusstillingen med sine særpregede instrumenter, opprinnelig fra 700-tallet.

Musikken de spiller er like gammel, her hvor idealene om tradisjonspleie går lenger tilbake enn vi har for vane å regne vår sivilisasjon. Tradisjonsbevisstheten har vært så sterk at det helt fram til 1960-tallet ble sett på som anstøtelig å skrive noe nytt for instrumentariet.

Utfordringen kunne knapt ha vært større, på en samtidsmusikkfestival med all dens geskjeftige oppfinnsomhet.

Ensembleklang

Men alt slikt ble på en måte uvesentlig, idet musikerne, varsomt og samtidig årvåkent, blåste liv i instrumentene. I fløyter med en ren og intens tone, i vakre klaser av bambusrør med klang som et harmonium og i andre, mer nasale rørbladsinstrumenter. Alle smeltet de sammen til en åpen og gjennomskinnelig ensembleklang, med hvert av instrumentene distinkt til stede, og hvelvet seg over klimprelydene på de store strengeinstrumentene. Det låt som av rennende vann eller som av en enorm vindharpe, som om naturen selv begynte å tone fram.

Rituelt

Til dette føyde dansen seg, også den rituell i sitt opphav, som en forstørrelse av kjernestykket i den enkeltes musisering, der disiplin og gratie er smeltet sammen slik at det knapt er mulig lenger å skille mellom natur og kultur.

Og gjennom det hele lyden av trommene, et slag og så pause, et slag til og ny pause, en langsom rytme som måler opp grensen til den store stillheten, som er musikkens opphav og resonansbunn.

Jeg tror vi ante skjønnhetens orden da, og dens utholdte ekko i Toru Takemitsus «Shûteiga» (In an Autumn Garden) etter pause, som Takemitsu skrev for musikerne i «Reigakusha».

Dette er ny musikk, fra 1972, og samtidig bare en ørliten forskyvning av tradisjonen, et streif av en menneskelig hånd som liksom vinker musikken videre, om og om igjen, århundre etter århundre.