Skjønnlitteratur _ en kvinnegreie?

For 150 år siden måtte kvinnelige forfattere trekke i bukser og bruke mannlig psevdonym. I dag føler noen av deres mannlige kolleger at de må gå i skjørt for å komme til orde.

Men det har alltid vært kvinnene som leser. Så hvor sitter problemet? Er det bokklubbene og kvinnene som har skylden, eller bør disse forfatterne heller jobbe litt med selvbildet sitt?

Tre mannlige forfattere (Pål Gerhard Olsen, Torgrim Eggen og Herman Willis, heretter for enkelthets skyld kalt «gutt») har skaffet seg spalteplass de siste ukene ved å påstå at det er bokklubbenes skyld at menn ikke leser skjønnlitteratur. Alle vet at menn ikke leser, sier de, men ingen spør hvorfor. Svaret de selv gir er en fornærmelse mot både mannlige og kvinnelige kolleger, og ikke misnt mot leserne: Det er fordi mer enn 70% av bokklubbenes medlemmer er kvinner, og forfatterne tvinges til å rette seg inn mot dette når de skriver. «At norsk litteratur skreddersys for en bestemt lesergruppe diskuteres aldri,» sier Eggen og Willis, og gjentar: «Aldri.» Vel. Vi i bokklubbene stiller gjerne opp: kjør debatt.

Først til påstanden om at bokklubbene feminiserer bokmarkedet: Det er ikke noe nytt fenomen at kvinner leser mer skjønnlitteratur enn menn. I bind 1 av Norsk kvinnelitteraturhistorie bruker Astrid de Vibe overskrifter som «Romanmarkedet _ litteratur for fruentimmer», og hun sier følgende om det kvinnelige lesepublikummet på 1800-tallet: «Gjennom hele 1800-tallet var kvinnene det skjønnlitterære kjernepublikummet. Liksom mennene leste de samtidens finlitteratur _ dramatikk og lyrikk _ i oversettelse og original. Men samtidig var de det fremste romanpublikummet i en periode da romanen fortsatt slet med å bli akseptert som kunstnerisk genre. Enhver markedsorientert boktrykker, leiebibliotekinnehaver og forlagsbokhandler i Norge måtte forholde seg til deres «slette» litterære smak.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag er det heller ikke nevneverdig større andel kvinnelige lesere i bokklubb enn i bokhandel, i kiosk og på bibliotek. Fenomenet er ikke engang spesielt for de voksne leserne som bokklubbene i hovedsak henvender seg til: Statistikken viser at frafallet blant mannlige lesere starter allerede i puberteten. Hvis det er noen trøst for gutta, så bekymrer dette hele bransjen, til de grader atdet i disse dager planlegges et stort, felles prosjekt som skal hete «Leselyst», og hvor fokus skal rettes spesielt mot å få unge gutter til å lese mer.

Hvis bokklubbene likevel har vært med på å feminisere boklesningen i Norge, er det heller gjennom en forskyvning i markedet fra humor, biografier og gavebøker til skjønnliteratur. For det er ingen tvil om at bokklubbene har vært med og utvidet markedet for seriøs skjønnlitteratur i Norge, kanskje på bekostning av disse andre sjangerne. Det skjedde først på 60- og 70-tallet med Den norske Bokklubben, og deretter fra 1976 til i dag med Bokklubben Nye Bøker og de konkurrentene som har vokst opp rundt denne.

Litt statistikk må til for å belegge denne påstanden: 1. Ifølge Trond Andreassens Bok-Norge hr salget av norsk skjønnlitteratur for voksne økt fra 500 000 eksemplarer i 1970 til 670 000 i 1991, og da er vel å merke salgstallene fra bokklubb holdt utenfor. 2. I litinorprosjektets hefte nummer 5 «Bestseljarar» finner vi lister over opplagstoppene i bokhandel etter krigen. Tidlig på 70-tallet, før Bokklubben Nye Bøker ble startet, domineres disse fullstendig av biografier og humorbøker: Grønoset, Gerhardsen og Leirfall/Hetland, og ikke en eneste kvinnelig forfatter blant de fem beste i årene 1970-75. I de fem siste årene som er med i oversikten, fra 1988 til 1993, finner vi Herbjørg Wassmo og Anne Karin Elstad på førsteplass i 88 og 89, og på andre plass i 92 og 93, men også Erik Fosnes Hansen på andreplass i 1990 og Roy Jacobsen i 1991.

Og igjen må vi huske at bokklubbsalget kommer på toppen av denne ekspansjonen i bokhandel. Ifølge Cecilie Napers Lesestoff eller hyllefyll? er det tre faktorer bak den norske romanens sterke stilling i dag: Innkjøpsordningen, momsfritaket og framveksten av samtidsbokklubbene. Naper sier at «på hver sin måte hr således innkjøpsordningen (direkte) og bokklubbene (indirekte) bidratt til å kople leserfavoritt nr. 1 _ den brede fortellende roman _ med smaken for det norske. Dette er i dag det kanskje mest markante trekket ved den norske litterære institusjonen.»

I et 30-års perspektiv kan man altså neppe gi bokklubbene skylden for den kvinnelige dominansen på lesersiden, men man kan gi dem noe av «skylden» for romanens styrkede posisjon. Og det som utvilsomt er nytt, er at flere kvinnelige forfattere har sluppet til i løpet av den perioden vi snakker om. Det er en utvikling som faller sammen med en av de større trendene i det norske samfunnet: Kvinnene erobrer universitetene, mediene, politikken, ja, de er til og med på vei inn i ledende stillinger i næringslivet, hvor kvinnelige ledere er etterspurt som aldri før, fordi det hevdes at de hr bedre menneskekunnskap enn mennene. Hvis det siste er sant, skulle det ikke forbause meg om det har en sammenheng med deres utstrakte lesing av skjønnlitteratur.

Så hvor sitter problemet? Det spørs om ikke gutta har et mentalitetsproblem, og det oppstår når de i det hele tatt kommer på ideen om å skreddersy sine bøker for et marked. (I parentes bemerket har Eggen i så måte lykkes best. Han har fått alle sine tre første romaner ut i bokklubb, det er det ikke mange av hans kvinnelige kolleger som har lykkes med. Og mens vi er i parentesen: Spørsmålet om hvorfor skreddersøm og kokkekunst alltid ha vært mannlige sysler, er nesten like interessant som hvorfor menn ikke leser. Kanskje er vi på sporet av et mannlig syndrom, men jeg tror vi må ha hjelp av både psykologer og sosiologer for å forklare det.)

Men vi vet da vel alle at det ikke nytter å skreddersy skjønnlitteratur? Skjønnlitteraturens natur er jo nettopp å sprenge klisjeene. Gadd vite hvilket marked Ingvar Ambjørnsen hadde i tankene da han skapte sin Elling-figur? Ikke akkurat skreddersydd for jenter! Hvilken oppskrift fulgte Jostein Gaarder da han skapte sin sofie? Og hvordan skal vi med slike enkle sjablonger forklare en av de største bokklubbsuksessene på 90-tallet, utgivelsen av James Joyces Ulysses i Dagens Bok?

Det skjønnlitterære markedet er et marked av kresne lesere som vil overraskes, opplyses, utfordres og fornærmes, som vil sprenge grenser, utvide horisonter og se verden fra stadig nye vinkler. Hvorfor menn ikke jenger med på dette i like stor grad som kvinner, det er spørsmålet. Og samtidig er det her våre gutter tar feil av, og samtidig fornærmer, både sine mannlige og kvinnelige lesere.

For spesielt Eggen og willis innlegg oser jo av kvinneforakt. De beklager seg over at ingen norske forlag vil oversette «boka som i New York Times Review of Books er beskrevet som årets roman: Don de Lillos 900 siders Underworld. I stedet får vi 'frodige og hjertevarme' bøker skrevet av indiske og kinesiske forfatterinner. Mange av disse er kvinneversjoner av bøker tidligere forfattet av menn.»

For uinnvidde nevner jeg at den indiske forfatterinnen de henviser til, nesten må være Arundhti Roy, som er en av årets bestselgere i Nye Bøker, som kom ut på norsk som første oversatte spårk, som i første omgang solgte mer i Norge enn i hele India, og som senere viste seg å få den prestisjetunge engelske Booker-prisen.

I stedet for denne «kvinneversjonen av en bok som tidligere er forfattet av en mann» _ hvilken bok nå det skulle være _ ønsker gutta seg den omstridte volds-romanen American Psycho. Men hvis de hadde fulgt med i timen, ville de visst at den i sin tid ble tilbudt som tilleggsbok i Nye Bøker, også dette som en av de første oversettelsene i verden.

Jeg tror ikke det er noen i bokbransjen som vil protestere på at vi gjerne skulle hatt menn til å lese mer. Men vi kommer neppe nærmere et slikt mål ved å legge ned bokklubbene, eller ved å sørg for at kvinnene leser mindre. Jeg synes ikke verken Olsen, Eggen eller Willis til nå har gitt oss noe godt tips om hvordan vi skal få det til. Kom med oppskriften hvis dere har den _ det ville utvidet markedet vårt dramatisk.

<B>«EN DANNET TJENESTEPIKE» (1875):</B> Malet av Mathilde Dietrichson og hentet fra Norsk kvinnelitteraturhistorie, bind 1 hvor det står i bildeteksten at i 1880-åra ble parafinlampen vanlig i norske overklassehjem. Tjenestejentene var de første fra lavere sosiale sjikt som fikk tilgang på lys og litteratur.