Skjønnskrift og kjønnsdrift

Det er ikke bare et ordspill om vi sier at denne filmen handler om skjønnskrift og kjønnsdrift. Kalligrafi og sex. Peter Greenaway, den egensindige brite, har i «The Pillow Book» - Puteboken - flyttet seg til Det fjerne østen.

Men som i tidligere filmer dreier det seg om opptrinn, bilder og stofflighet mer enn mennesker i psykologisk-sosial sammenheng. «Film er for rik på muligheter til bare å overlate den til historiefortellerne,» er ett av den malerutdannede Greenaways ofte siterte utsagn.

En «historie»

I «The Pillow Book» nærmer han seg imidlertid noe som kan likne en «historie». Han tar oss med til Japan i nåtid og lar oss møte hovedpersonen som barn: Den lille piken Nagiko, som skal bli en djerv og vakker kvinne (Vivian Wu). Hun kan ikke glemme bestemte ting i sin barndom, noe som i voksen alder er vokst til en besettelse knyttet til kalligrafi, dvs. en dekorativ gammel japansk skriftkultur, som er både billedskaping og litteratur på én gang. Og besettelsen er tett knyttet til oppfyllelsen av kjødets lyst.

Erotiske pennestrøk

Hver fødselsdag fikk barnet Nagiko sitt ansikt, med nennsom pensel, påmalt en velsignelse av faren. Ved en slik anledning hørte hun en opplesning fra den tusen år gamle «Puteboken», en japansk erotisk klassiker, og ble vitne til farens homoerotiske samvær med sin forlegger.

Visuelt overdådig

Som voksen krever Nagiko at elskerne tar penselen fatt og kalligraferer på hennes kropp. Og disse «skriftene» ønsker hun utgitt hos farens gamle forbindelse, men ender med å forelske seg i forleggerens elsker, en ung brite (Ewan McGregor fra «Trainspotting» og «Emma»). For nå bare å antyde noe om filmens ytre ramme. Som så ofte før, er det på det formelle plan Greenaways film mest interesserer, særlig for sine framstøt mot et filmuttrykk ubundet av litterær - og lineær - historiefortelling. Visuelt er den ganske overdådig, med «vakkert» og «smakløst» i tett veksling.

Heller ikke urimelig å se filmen som en fabulering over temaet kunst og seksualitet. Regissøren feller også inn flere mindre bilder i det store filmbildet og lar oss følge flere stadier av ett og samme handlingsforløp - ikke så vrient som det høres, øyet tar inn mer enn vi vanligvis tenker over.

Konklusjon: Ingen. Men filmen etterlater iallfall undertegnede i en tilstand av fascinasjon og irritasjon, sånn likelig fordelt. Ikke første gang i tilfellet Greenaway. Se gjerne selv.