Skjønt uenige

Han elsker Stones. Hun elsker Mozart, Mahler og det melodiøse. Men hva de foretrekker av ny norsk musikk vil de ikke ut med før Spellemannprisen 1998 er historie. Ikke ett ord om hva de skal ha på seg, heller. - Vi skal ha minst mulig klær, lover Herborg.

- Nei, sier Claus Wiese kontant, når Dagbladet vil ha hans syn på «delt Spellemannpris». - Det er et valg NRK har gjort. Jeg har bare takket ja til å være programleder, så den diskusjonen har jeg ikke noe med.

Herborg Kråkevik føler hun har et enda tynnere grunnlag for å uttale seg om saken enn kollega Wiese.

- Jeg har vært anti Spellemann, jeg, vedgår programlederdebutanten.
- På hvilken måte?

- Skeptisk til å konkurrere i musikk, og ikke minst i den delen av musikken jeg skal ta for meg under prisutdelingen fredag. Der sitter det fire- fem i en jury og belønner det de liker... Men prisutdelingen er jo også en feiring av musikken, fastslår Herborg, mens den firbeinte sjarmøren hennes sender sikleblikk mot Claus som inntar lunsjen. Wiese kapitulerer og deler ei skive leverpostei med Passopp.

Når det gjelder musikk er de uenige om det meste, Herborg og Claus. Der hun heier på Beatles fordi «de var så melodiøse, mens Stones mer er en fascinerende, stor greie», snur Claus på flisa. Han velger seg Stones, «på grunn av musikken».

- Der ser du! Hvis vi nå satt i en jury hadde vi fått det dilemmaet. Slik er det med musikk. Musikk blir abstrakt i forhold til teater og litteratur. Og generelt er jeg veldig skeptisk til båser og merkelapper, utdyper Herborg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dum nok til å si ja

Likevel sa hun ja til å lede prisutdelingen, fordi...

- Fordi jeg ikke tenkte på dette i det hele tatt, og var dum nok til å si ja, ler Herborg. - Det viktigste for oss blir jo å lage god underholdning.

- Litt spesielt Claus, at du som med dine 38 år er middelaldrende, leder «ungdomsdelen», mens Herborg er 24 og bare barnet...

- Håh! Jeg veit resten av spørsmålet! avbryter Wiese fandenivoldsk. Han tar regien sjøl. - Det er selvfølgelig fordi hun er mer seriøs enn meg, flirer han.
- Og så går det litt på typer, mener Herborg.

Hører på popmusikk

Det skal litt til før hun innrømmer at også hun hører på popmusikk. - Jo da, Steely Dan liker jeg.

- Ja, da er vi tilbake på det tidlige 80-tallet, ler Wiese, men Kråkevik ser slett ingen grunn til å skamme seg over preferansen. - Steely Dan har stor appell til musikere, de!

- Ryktene sier at også Wiese har ei musikerfortid... At han skal ha tjent flere hundre kroner som gatemusikant. Er det tilfelle?
Wiese gjemmer hodet og trekker seg unna. En smule beskjemmet innrømmer han at han har gått på musikalsk folkehøgskole, at han spiller gitar og at han faktisk har spilt gitar i NRK PeTre. Men den satt langt inne.

- Programlederen spurte meg hvilken låt jeg ønsket meg, og det ble selvfølgelig «Wild Horses» med Stones... Så viste det seg at han hadde tenkt vi skulle framføre den sammen. Live. Da syntes jeg det var lettere med ei Beatles-låt, «Blackbird», forklarer Claus. Som gjennomførte med en viss stil.

- Men den er jo vanskelig! utbryter Herborg.

- Ja, men den hadde jeg nå lært meg, kvitterer Claus.

Har feika mye

- Jeg kan ikke så mye som ei note, jeg, røper Herborg, og en forbløffet Wiese veit ikke helt hva han skal tro.
- Ikke spiller jeg piano, og ikke gitar. Ingen ting. Men jeg har feika mye...

- Jøss! Da kan jo jeg mer musikk enn deg, da. Jeg kan i hvert fall litt noter, ler Claus og lurer fælt på hvordan Herborg går fram når hun skal lære musikerne sine egenkomponerte låter.

- Da nynner jeg i øret på dem. Én etter én.

<B>UMAKE PAR:</B> -Inderligheten må være til stede i musikken. Hjertet må være med, sier Herborg. -Jeg vil ta med meg platesamlinga må, slik at det blir skikk på deg og, sier Claus.