FINE GREIER: Vakre løft, sprang og positurer er det mange av i «Wild Flowers», her i åpningsballetten «No More Play». Foto: Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett.
FINE GREIER: Vakre løft, sprang og positurer er det mange av i «Wild Flowers», her i åpningsballetten «No More Play». Foto: Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett.Vis mer

Skjørhet og styrke

Danserne folder seg ut som blomster i «Wild Flowers».

BALLETT: Nasjonalballetten formelig stråler av stolthet over at den tsjekkiske mesterkoreografen Jiri Kylián nok en gang har betrodd dem sine balletter, fire, for å være presis, som til sammen utgjør forestillingen «Wild Flowers». Det er ikke rart de er kry. Danserne responderer da også godt til hans stil og danser rent og ekspressivt. Av de mange dyktige danserne på scenen utmerket Stine Østvold seg på lørdagens premiere med sine sterke, myke bevegelser.

Vakre løft
De fire ballettene er svært forskjellige og spenner fra det klassisk forankrede til det eksperimentelle og abstrakte, fra intime pas-de-deux til storslåtte spectacles. Likevel møter vi stadig denne blandingen av det sammenfiltrede, skjelvende, nesten keitete og det ustrakte, vakre, som Kylián gjør så godt. Danserne knyter seg sammen for så å eksplodere utover i de vakreste løft og sprang, som blomster som åpner seg. Åpningsballetten «No More Play» er det fremste eksemplet. Webern-musikken er unødig melodramatisk, men studien i relasjoner, der danserne bremser og stanser bevegelsen i positurer der de søker seg bort fra eller mot hverandre, er betagende.

Gutteaktig
Også «Sarabande», med sitt elektroniske soundtrack av Dick Heuff, akkompagnert av de seks mannlige dansernes frustrerte brøl, blir tidvis anmassende, men for det aller meste morsom og vital. Danserne «fødes» av brokadekjoler som svever i luften, og en febrilsk oppvekstprosess tar til, der de forsøker å forstå og mestre verden. Den rastløse, fektende, gutteaktige energien er der, og får en til å tenke at dans kanskje er kunstformen som best kan skildre ung, ordløs maskulin aggresjon. Det er også flott å se de seks sterke kroppene, som brukes som rytmeinstrumenter ved klapp og klaps, ta seg helt ut i en så kraftfull og atletisk koreografi.

Bobleplast
«Tar and Feathers» går tilbake til noe mørkere og mer innadvendt, eksistensielt. Duettene er kamper, om makt og nærhet, mellom plagede sjeler. Spinkle Mozart-toner fra et flygel på lange insektben blandes med mer skjærende moderne orkestermusikk. Det er en åpen, utfordrende koreografi, eggende, nær det absurde. Den åpnes desto mer snarere enn å forankres av resiteringen av en Beckett-tekst, men det er morsomt å la Becketts repetisjoner bli rytmene i koreografien. Det er befriende ved at humoren aldri er langt unna: Kyliàn smiler av sine skjøre, famlende hovedpersoner. I det frapperende siste bildet forsøker en danser å snike seg ut av scenen, men må gå på en remse med bobleplast, som spraker høyt under de lette føttene.

Hoffscene
I motsetning er «Symphony of Psalms» nesten rent klassisk, og oppleves som en slags kommentar til de store, snirklete flettverkskoreografiene i hoffscenene i de gamle ballettene. Men her brytes mønstrene opp ved at danserne, én og to av gangen, liksom faller ut av sine posisjoner og finner sine egne trinn, sitt eget samspill. Balletten er et ungdomsverk, virker mer distansert enn de andre, kanskje lettere, men svært, svært vakker.

Jiri Kyliàn utmerker seg også ved sin utsøkte evne til å komponere et scenebilde og den fantastiske, poetiske scenografien som gjør ballettene hans til en totalopplevelse. Denne anmelder ble kanskje enda mer beveget av «Bella Figura» og enda mer oppløftet av «Worlds Beyond», men «Wild Flowers» holder skyhøy kvalitet, og har stor emosjonell dybde.