Skjult gjeldsbombe

«Det er min påstand at de pengene som har vært brukt på utviklingshjelp i disse 50 årene, har vært en god investering for Norge.»

I disse dager, da norsk utviklingssamarbeid feirer sitt 50-årsjubileum, kan det være nyttig å reflektere over hva det har fått til og hva det ikke har fått til. I en tid da verdenssituasjonen endres i store sprang, vil mye handling dukke opp under begrepet støtte til utvikling, demokrati, menneskerettigheter, antiterror, etc. Mye vil være skalkeskjul for å konservere eksisterende maktbalanser og politisk innflytelse.

I dette landskapet må norske aktører finne veien fremover, og ikke stå fast i 80- 90-åras bistandstenkning. Det trengs nye friske ideer, nye allianser og nye grep, og mot til ærlig å erkjenne egne og andres motiver. Skjer ikke det, er jeg redd for at utviklingssamarbeidet har passert middagshøyden, og vil bli mindre interessant som pådriver i internasjonal samfunnsutvikling.

Diskusjonen om norsk utviklingshjelp har dreid seg om et par tema:

En prosjektorientert debatt, om hvorvidt det enkelte prosjekt har vært vellykket eller ikke, og debatten om hvilke norske aktører som skal forvalte bistandsmilliardene. Dette er debatter som i hvert fall ikke bidrar til nye grep og fri tenkning.

Men det er faktisk ikke spesielt mange dårlige prosjekter i norsk bistandsportefølje, verken i offentlig eller frivillig virksomhet. Det skulle vært interessant å se en sammenligning på «vellykkethetsgrad» av utviklingshjelpen de siste par tiår, og norsk distriktsutbygging gjennom Distriktenes Utbyggingsfond, Strukturfinans, Industrifondet osv.

Skal man kritisere noe i norsk bistand i dag, må det heller være at den er blitt for byråkratisk, og tar for få sjanser. For å få i gang noe må man ofte satse uten å være 100 prosent sikker.

Bistanden har vært viktig for samfunnsutviklingen i Norge. For det første ville vi bli et dårligere folkeslag hvis vi klarte å sitte uberørt og passive overfor de lidelser som velter inn over oss fra omverdenen. Jo større Oljefondet blir, og jo mer vi blir opptatt av kontantstøtten, jo viktigere er det at det er enighet om at vi skal bry oss om folk som lider. Dernest har disse 50 årene gitt oss lærdom om andre folk og kulturer som er uvurderlig, og som er viktige for vår tilpasning til en større virkelighet. Det er tusenvis av mennesker i vårt land som har tilbrakt tid i utviklingsland, og som daglig påvirker holdninger i sitt lokalsamfunn.

I en tidsepoke hvor makta og tyngdekraften rår, er det snart bare to arenaer hvor Norge står frem som en ener: Vinter-Olympiaden og utviklingssamarbeid. Og i utviklingsarbeidet er det ikke bare størrelsen på pengesekken som gjør oss akseptert, men kanskje enda mer holdninger og metodikk. Den respekten vi har fått internasjonalt, gir oss kontakter både politisk, kulturelt og økonomisk, kontakter det ikke er noen skam å bruke. M.a.o.: Det er min påstand at de pengene som har vært brukt på utviklingshjelp i disse 50 årene, har vært en god investering for Norge. Vi har på grunn av det blitt et «RIKERE» land.

Men hva med u-landene? At misforstått giverglede kan ha skapt klienter, tror jeg på. Ofte skyldes det at givernes økonomiske, politiske og strategiske interesser har vært viktigst. Til tross for dette tror jeg likevel det er riktig å si at bistanden har gjort nytte for seg der den har nådd frem. Hva så med u-landet, Nasjonen, har den klart å løfte seg?

Hvor mange ganger dukker ikke spørsmålet opp: Etter 30 års bistand er jo dette landet verre stilt enn da den startet. Hvor er resultatet?

Ifølge den offisielle UNDP-statistikken fra 1992 disponerte den rikeste femtedelen av jordas befolkning 82,7 prosent av jordas totale inntekter, og den fattigste femtedelen 1,4 prosent. Vi vet også at næringslivets investeringer i u-land har gått drastisk ned i de siste årene.

Bistand er i de aller fleste land en liten andel av bruttonasjonalprodukt. Norsk utviklingshjelp har vært engasjert i nesten 100 land, og at vi skal kunne spore dette på makronivå tror jeg er naivt.

Så konklusjonen synes jeg er klar: Bistand, enten i form av nødhjelp eller langsiktig samarbeid, gjør godt der den kommer, og for dem den når. Slik sett har den en egenverdi.

FNs målsetning er at de rike land skal komme opp i et bistandsnivå på 0,7 prosent av BNP. Så vidt jeg vet er det bare 4- 5 land som har nådd dette nivået. At 3- 4 promille av inntektene til den rikeste 20 prosent av jordas befolkning skal kunne fjerne fattigdommen hos de resterende 80 prosent (4- 5 milliarder mennesker) synes for meg i beste fall urealistisk.

Norsk bistand er fortsatt viktigst i Norge. Den kanskje viktigste fordelen for u-landene er den fokus bistanden setter på u-landenes situasjon, i Norge, og i internasjonale organer.

FN har vedtatt som målsetning at halvparten av verdens fattige skal være løftet ut av fattigdommen innen 2015. Skal det skje, må andre midler tas i bruk enn de som ligger i bistandsbudsjettet. Det handler om en tung omfordeling der man må være villig til å gi fra seg økonomisk og politisk makt. Skal man gjøre noe med den urettferdige fordelingen av inntekter, som er helt forskjellig fra fordelingen av ressurser, må man ta i bruk de midler som avgjør økonomisk makt. Og det er helt nødvendig å få med seg internasjonalt næringsliv på en konstruktiv måte.

Det er ikke god tone i dag at noe land skal beskytte spirende industri. Det er imidlertid ikke mange årene siden Norge hadde beskyttelse mot import fordi vi hadde norsk produksjon. Store deler av den norske oljeindustrien er bygd opp med støtte av et virkemiddelapparat som i dag ville vært ulovlig. Vi forventer at u-land skal kunne starte fra begynnelsen, med langt dårligere utgangspunkt, i det 21. århundres globaliserte superkonkurranse, uten beskyttelse, og med dårlig nok markedsadgang.

Vi vet at ved toppmøter i WTO, verdens handelsorganisasjon, står de fattige på gangen mens de store gutta snakker sammen. Dette skal bedre seg neste gang. Men er man villig til å ofre noe for å få en bedre balanse i verden? Eller tror vi fortsatt at alt skal ordne seg? Selv etter 11. september. Det er ingen grunn for meg til å gjenta de dystre spådommer om hva som trolig vil skje hvis vi ikke klarer å gjøre noe med ulikhetene i en voksende, globalisert verden.

Bistanden sitter på en bombe som før eller siden vil ødelegge dens kredibilitet, og frata både de som steller med bistand, og utviklingslandene selv motivasjon og inspirasjon.

Det gjelder det ofte gjentatte utsagnet om at bistand utrydder fattigdom. Det vil den aldri klare. Den kan i beste fall være et nødvendig supplement til andre sterke virkemidler. Det er tragisk hvis man pålegger bistanden oppgaver den aldri kan løse, eller lager urealistiske målsetninger for den. Resultatet er stadig nye fokus, bestemt av nye energiske politikere. Det ene året miljø, og så menneskerettigheter, korrupsjon, hiv/aids, osv. Er det rart at bistanden og samarbeidspartnerne blir forvirret og ukonsentrert?

Det ironiske er jo at bistanden blir et alibi for å ikke gjøre noe med de store, kontroversielle spørsmål. En milliard flere bistandskroner gjør oss til verdensmester i bistand, og hva mer kan man forlange? Norge har fått en miljøvernminister som tør å tale Roma midt imot. Om ikke Roma, så i hvert fall London og Washington. Hva om vi i stedet for å bevilge en milliard til på bistandsbudsjettet, satte av en milliard til en representativ gruppe utviklingsland for å legge press på WTO og andre fora, hvor u-lands økonomiske betingelser avgjøres. De ville kunne bruke de beste analytikere, medie- og PR-folk, og anvende lobbyister som kunne føre en profesjonell kampanje for å legge press på beslutningstakerne. Vi ville dermed gi u-land en mulighet til å føre kampen på u-landenes premisser, og på noenlunde like vilkår som sine motspillere. Det ville sikkert ikke være populært i G7-kretser og lignende, og bli betraktet som ganske uansvarlig.

Er det noen i Regjeringen som tør utfordre den bestående orden? I det minste med en myk start?