Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Skjulte sannheten om sønnen

Bevegende og velskrevet om å stå i varig livskrise.

ÅPEN OM DET HUN HAR SKJULT: Som gründer og medieleder har Ellen Arnstad bydd på seg selv, debattert og engasjert. Men det viktigste og vanskeligste i livet har hun inntil nylig skjult for offentligheten. Nå forteller hun.
ÅPEN OM DET HUN HAR SKJULT: Som gründer og medieleder har Ellen Arnstad bydd på seg selv, debattert og engasjert. Men det viktigste og vanskeligste i livet har hun inntil nylig skjult for offentligheten. Nå forteller hun. Vis mer

Hjulvisp. Gucci-feminist. Tårnfrid. Merkelappene klistret på Ellen Arnstad, profilert sjefredaktør for Henne, KK og Se og Hør, har sjelden vært flatterende. Høye hæler, korte skjørt og en tydelig stemme har tilsynelatende gjort latterliggjøring lett. Men Arnstad er ikke den som sutrer.

Heller ikke i selvbiografiske «Alt du ikke ser. Livet med Joachim». Her forteller hun nøkternt om det hun har stått i privat og holdt skjult siden 2001: Den ubegripelig vonde sannheten om sønnen Joachim.

Hemmeligheten

«Alt du ikke ser» er Arnstads fortelling om å være mor, gründer og medieleder midt i en varig livskrise. Boka, som er skrevet i samarbeid med journalist Kristin M. Hauge, starter i nåtid, i 2018, og åpningen oppleves som et knyttneveslag:

«Jeg stryker Joachim over det tykke, røde, krøllete håret. Forteller ham om adventskalenderen som pappa og jeg har laget til ham. Han er snart 25 år og sitter i rullestolen sin på Grefsenkollen Bolig- og avlastning i Oslo».

Herfra spoler Arnstad tilbake til 2001, da sjokkbeskjeden kommer. Den tilsynelatende friske, bare litt svaksynte syvåringen, har en genfeil. Han kommer til å miste alt; synet, førligheten, vitale hjernefunksjoner, evnen til å spise og snakke. Det er bare et spørsmål om tid. Beskjeden er ikke til å bære, men familien velger holde kunnskapen hemmelig. Den blide, lille sønnen skal skånes for de forferdelige utsiktene. Arnstad går på jobb som alltid, men det er hardt å holde fasaden:

«Jeg trekker meg unna de andre, fordi jeg ikke lenger føler meg som dem».

MED JOACHIM: Ellen Arnstad og sønnen. Foto fra boka
MED JOACHIM: Ellen Arnstad og sønnen. Foto fra boka Vis mer

Utradisjonell

Duoen Arnstad/Hauge skriver lett og ledig om det tunge. Regien på fortellingen er stram, bare avslutningsvis glipper den litt. Som vitnesbyrd-bærer er Arnstad raus, og som mor heltemodig. Hjerteskjærende heltemodig er også den lille gutten, som uten å mukke aksepterer alt som blir vanskeligere etter hvert som sykdommen utvikler seg. Når han blir ustødig, setter han selv setter vekk skiene for godt. Vennene svikter ikke, men de skal videre, til russetid og studier. Foreldrene har visst at dette ville komme og åpner tidlig huset. Ser med glede på rotet av venners sko i gangen og lagrer lyden av glade stemmer på besøk.

Historien om Joachim danner det tematiske tyngdepunktet, men boka gjør også nedslag i andre viktige år i Arnstads liv. Hun forteller om oppveksten på Stovner, iført «kjøkkenbenk-couture», om høydepunktene fra karrieren, om å stå i mediestormer midt i marerittet, om å bli parodiert av Otto Jespersen som «Tårnfrid» - den alltid løpene karriere-moren som plasserer ungen hos vakta i bomstasjonen hvis det kniper. Det er ingen bitterhet å spore hos Arnstad. Hun plasserer noen «takk for sist»-replikker til pressen, blant annet Dagbladet, men blir aldri surmaget. Litt forsiktig selvskryt fra karrieren er med, men Arnstad ser også tilbake på egen lederstil med antydning til selvkritikk over å ha «kjørt over folk og vært autoritær».

Hun tenker hele veien utradisjonelt, og det er inspirerende å lese om. Som sjef for nystartede Henne og småbarnsmor - hun føder samme dag som hun lanserer bladet - og med en mann mye på reise, tenker hun alternativt på arbeidsplassen og hjemme. En periode i småbarnsperioden flytter hun sammen med en nyskilt venninne med to små, for å få hjulene til å gå rundt.

Trenger vi diagnose-litteratur?

Det er de siste årene kommet mange gode bøker om å leve tett på alvorlige sykdom og -diagnoser. Olaug Nilssens «Tung tids tale», om sønnens autisme, Jan Grues essayistiske perle om egen funksjonshemming, «Jeg lever et liv som ligner deres», og også nylig utgitte «Jeg skal passe på deg – en annerledes historie om rus» av Ane Ramm, beskriver i likhet med Arnstads bok et helsevesen der pasienten må passe inn i en absurd mal for å få den adekvate hjelpen. Bent Høie burde lese disse bøkene med notatblokka for hånden.

Bøkene er viktige fordi de kan si noe vektig om samfunnets små og store strukturer, og gi innsikter vi ellers ikke ville fått. Arnstad går rett inn i de politiske debattene med denne boka, som spenner over mange emner, fra lederskap og kvinner i maktposisjon, til abortlovens 2c, som blir pinefullt relevant for henne når Joachims småsøsken kommer. Bokas tittel peker mot sønnens synshemning, men vel så mye mot oss andre. «Alt du ikke ser» er en vennlig og velformulert anmodning om ikke å dømme eller trekke slutninger om andre på tynt grunnlag. For det er mye vi ikke vet om hverandres liv.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media