Skjulte skatter i Høyesterett

Det var mange som hadde hendene fulle i forbindelse med kong Frederik 5s besøk i Christiania i juni 1749. Stolmaker Jens Sørensen Wedøe måtte ha kongens stol ferdig til den 3. juni, den skulle brukes ved Overhoffretten på Akershus Slott. Han hadde sikret seg 31/2 alen fløyel til trekket og 7,3/8 lodd gullgaloner - «kanskje den praktfulleste ÆrokokkostolÅ i landet» ifølge Arno Berg.

Æresporten på Torvet skulle stå reist og fontenen hvorfra det sprang rød og hvit vin, måtte fungere. Det skulle også legges siste hånd på byens illuminering. Urmaker Peder Nøttestad, som to år tidligere var utnevnt til slottsurmaker, hadde ansvaret for at tårnuret på Akershus Slott gikk riktig. Det var det neppe noen som ville betvile, for «det er enhver bekiendt her paa Stædet at Peder Nøttestad udi sin Profession har bragt det saa høit, at ingen endnu her udi Landet kundet aflagt de Prøver som han» skrev byens Magistrat om den mann som regnes som grunnleggeren av det norske «Uhrmageri».

Den 3. juni var alt klart for kongeinntoget, og byens fremste borgere red til Ekebergsletten for å ta imot kongen der - forøvrig det siste kongebesøk av en dansk-norsk konge.

Både den omtalte stol og en unik klokke fra den samme perioden og laget av nettopp Nøttestad, eksisterer den dag i dag og står som to av landets fornemste antikviteter på kontoret til høyesterettsjustitiarius. Den første brukes kun av kongen ved besøk i Høyesterett, men ble også satt frem til kronprinsen da han var i Høyesterett i forbindelse med sin myndighetsdag. Den annen som ble laget av Peder Nøttestad i 1759, viser tiden like nøyaktig - med innledende brummen og vakre slag - som for 239 år siden.

Klokken er det imidlertid nødvendig å se litt nærmere på. Peder Jensen Nøttestad (1693- 1763) var odelsgutt fra Stange i Hedmark, men valgte å vie seg «Kunsten». Han dro tidlig til London, som var urmakerkunstens sentrum, «for at komme i Erfaring om videnskabene i Uhrmager-Professionen». Det finnes en del signerte «slagur» som Nøttestad har laget. Maihaugen har ett, Norsk Folkemuseum har en signert, men udatert gulvklokke i furu i rik rokokko; et Nøttestad kaminur med kineserier befinner seg på Bogstad.

Klokken til Overhoffretten er et vakkert signert arbeid, med klokkespill og forsølvet tallskive. Overhoffretten, som var den øverste dømmende instans i Norge, var opprettet i 1666 og avløste Herredagen som også hadde holdt til på Akershus Slott. I 1775 skriver Gerhard Schøning: «Over Kirken er en stor Sal (i dag Christian 4s sal) paa hvilken Ober-Hof-Retten bliver holdet.» Fem år senere heter det i et reskript at «Det værelse paa Agershus Slot, hvor Overhofretten nu holdes, er saa forfaldent, at Loftet er ferdig at falde ned». Det var her vår klokke stod, og siden fulgte med til Stiftsoverretten i 1797 og til Norges Høyesterett i 1815.

Høyst sannsynlig er det denne gulvklokken som er tegnet inn på xylografiet i Skillingsmagasinet fra 1858, som viser Høyesteretts lokale den gang retten holdt til i Dronningens gate 18 i årene 1846- 1898. På dette tidspunkt må den en gang så blankpolerte rokokkoklokke sikkerlig ha virket gammeldags, og for å få den til å passe sammen med Høyesteretts nye eikemøblement, har man fulgt datidens fornemste mote og ådret den - d.v.s. male den slik at den ser ut som eik. Eikemalingen ble ikke særlig håndverksmessig utført, forgyllingen ble bronsert, silkestoffet i gitteret på øvre del klint til med maling. Hva håndverkeren kan ha tenkt da han smurte malingen over den høypolerte nøttetrefiner med detaljer i intarsia, kan vel bare forklares med eikemalingens popularitet.

Slik sto klokken like til 1998. Uten å kjenne klokkekassens kvaliteter, var vi nok flere som funderte på hvorfor en slik praktklokke fra Peder Nøttestads hånd var havnet i en slik tilsynelatende simpel 1800-tallskasse.

Under rehabiliteringen av Høyesteretts Hus 1993- 1996 ble oppmerksomheten på ny rettet mot dette forunderlige fenomen. Ved en liten skramme i kassens nedre del - så stor som en ert - syntes det imidlertid som et blankt underlag kom til syne. Men med hvilken rett skulle man kunne fjerne eikemalingen, uten å vite hva som var under?

Da selve verket måtte gåes over av urmaker Alf Lie A/S i 1998, meldte sjansen seg. Under snekkermester Knut Rishovds kyndige hånd ble prøve etter prøve forsiktig tatt, og overalt viste det seg å være nøttetrefiner under, men ikke bare det: kasse og dør var smykket med innlegningsarbeide, til og med den gamle høyglans kunne skimtes. Under den simple bronse viste det seg å være ekte gull! Avgjørelsen var ikke så vanskelig å ta, og Høyesterett ga sin velsignelse til en full restaurering.

Litt etter litt kom den vakreste klokkekasse frem og ble behørig satt i stand og behandlet etter alle kunstens regler. Forgyller Henriette Råka fjernet bronseringen og de forgylte partier fikk tilbake sin glans, og slagmetallet behørig renset.

For at man for all fremtid skulle kunne etterprøve hva som ble gjort, og for ikke å fjerne fortidens spor fullstendig, ble det avsatt en 2 cm bred referansestripe i hele klokkens høyde, hvor alle senere tiders spor er bevart.

Vår klokkekasse er utført i finert eik, bare bakplaten er i ubehandlet furu. Norske klokkekasser er praktisk alltid utført i furu, de engelske alltid i eik, men iblant med bakplate av furu.

Selv urverkets kasse - klokkehodet - har de karakteristiske søyler på siden, buet gesims, spir med kuler og gjennombrutte sider trukket med silke på innsiden slik at lyden kan komme bedre ut og støvet ikke slipper inn - alt typiske trekk for engelsk klokkemakerkunst ved midten av 1700-årene. Det er ingen tvil om at Peder Nøttestads verk er satt i en engelsk klokkekasse.

Etter nærmere et halvt års rensing, restaurering og overhaling av verk og kasse, fremstår Peder Nøttestadsklokke i Norges Høyesterett atter i sin opprinnelige strålende stand - som landets fornemste 1700-tallsklokke, utført av vår første urmaker, i en kasse av beste engelske kvalitet.