Skogen er et annet sted

Med spenning reiste jeg til Elverum for å sjekke ut Skogbruksmuseets nye, faste utstilling, «Tid for skog».

Skogbruk

Mer enn tusen arter av insekter, sopp, lav, planter, trær og fugler er truet som en direkte følge av skogbruket, som i Norge utgjør den største trusselen mot biologisk mangfold, skriver hovedfagsstudent Carl Johansen.

Da jeg var gutt, var sommerens høydepunkt besøket på Skogbruksmuseet. Elverum lå lagelig til i reiseruten vår mellom Trysil og Indre Østfold, min barndoms to sommeridyller. Utstoppede dyr og akvarier begeistret den unge hobbyzoolog noe helt hinsides. Det eneste minus var de usigelig kjedelige skogene mellom Trysil og Elverum, som var en virkelig prøvelse - da som nå.

Siden den gang har jeg lært et og annet. At Skogbruksmuseet og den næring de representerer kanskje ikke er helt på dyrenes side likevel. Den virkelige årsaken til at nevnte skoger er slik en studie i ensformighet. Den slags.

Det var derfor med spenning jeg reiste til Elverum for å sjekke ut museets nye, påkostede utstilling. Større bredde var blitt lovet. Skog som natur, skog som skogbruk, skog som industri. Kultur og natur, altså, ikke lenger det ensidige fokus på skogbruket.

Kulturhistorie er en vid kategori. Den inkluderer økonomi, bosetting, livsvilkår, tradisjoner, kunst og mye mer. Naturhistorien, bevirket av de siste århundrers teknologiske fremskritt, følger først og fremst som et resultat av denne kulturhistorien. Et springende punkt, dette, som fordrer vilje til forståelse av de endringer i naturen som menneskelige inngrep har ført med seg.

Har du noen gang gått gjennom et felt med industrigranskog, min venn? Om du i det hele tatt har kommet noen vei for trærnes tetthet, måtte det slå deg at skogbunnen er død. Helt død. Bare gamle barnåler dekker bakken. Ellers spirer intet liv, foruten kanskje noe sopp i felt hvor forholdene i grunnen er spesielt gunstige. Det er en uvirkelig skog, selv trærne føles døde.

Mer enn tusen arter av insekter, sopp, lav, planter, trær og fugler er truet som en direkte følge av skogbruket, som i Norge utgjør den største trusselen mot biologisk mangfold. Tiår med flatehogst med påfølgende nyplanting har redusert naturskogen, dvs. skog med de naturlige arter og livsprosesser intakte, til om lag fem prosent av produktivt skogsareal - som det daglig gjøres store innhugg i. Løvskog er systematisk blitt sprøytet for å gi plass til hurtigvoksende granskog. Døde og gamle trær, som er bosted for en rekke av artene i skogen, blir hogd eller fjernet. Mesteparten av skogen er således ensjiktet, det vil si av samme alder og høyde. Dette gjør at lite av det livgivende sollyset trenger ned til skogbunnen, noe som fører til lite eller ingen vegetasjon og ytterligere artsfattigdom.

Ansvaret er på alle måter todelt. Skogbruksnæringen med sin aktive motstand mot vern og kartlegging av biologisk mangfold på den ene siden, som gjentatte ganger har meiet ned skog som er registrert som verneverdig for slik å gjøre vern poengløst. På den andre siden likeglade politikere som ikke er i stand til å verne mer enn fattige 1,06 prosent av barskogen (fagfolk krever minimum fem prosent, som i Sverige og Finland), og som ikke er i stand til tidsnok å få betalt ut erstatninger for det lille som vernes - til skogeiernes høyst forståelige frustrasjon.

Økende fokus på bærekraftig skogbruk fra særlig markeder ute i Europa har riktignok ført til fremveksten av ulike sertifiseringsordninger. Men alle er ikke like gode, og det er vanskelig for forbrukerne å sette seg inn i hva som er hva. Det viktigste må være en god verneplan og en god skoglov. Av stor interesse er den nylig fremlagte stortingsmeldingen om biologisk mangfold, og hvilke følger den vil få for skogforvaltningen. I dag bruker staten mer penger på å ødelegge enn på å kartlegge truet natur.

Så er det altså «Tid for skog». Men hva slag? Skog som økologi, som biologisk mangfold? Nei, dessverre. Skogbruksmuseets skog er utelukkende en skog av økonomiske ressurser som skal utvirkes. Den er ikke levende natur i mangfoldig samspill, et yrende artsmangfold båret frem av årtuseners evolusjon. «Barskogen er ung,» fortelles det. Men deretter lyves det friskt på alderen. Med ung mener museet 10000 år, tiden etter siste istid. Sannheten for størsteparten av skogen er at den er mindre enn 100 år. Museet tenker art, gran og furu, men sier skog. Men skog som flatehogges, beplantes på ny og pleies for igjen å kunne flatehogges, er altså en særegen, menneskeskapt monokultur som bryter kraftig med naturens egne løsninger.

Videre fremheves «skadedyrene», ikke skadene skogbruket påfører mangfoldet av insekter og dermed skogens naturlige kretsløp, eller de skader det påfører seg selv ved at ensartede bestander av skog øker skaden når barkbiller eller andre arter har et oppsving. Brann og vindfelling fremstilles som katastrofer, ikke som naturens naturlige renovasjon. At branner nå brer seg over så store områder fordi fuktige områder er grøftet ut, forties.

«Mennesket har også preget hvordan skogbildet ser ut.» Dette er omtrent alt vi blir fortalt om emnet, samt en forsiktig påpekning av at skogens «mangesidige funksjoner» ble tema fra 70-tallet av, og at det har vært strid mellom forvaltning, skogbrukere og naturvernere angående vern av skog. Hvordan mennesket har preget skogen, hvorfor det har vært konflikt? Helst ikke. Ordet «flatehogst» finnes ikke i museets vokabular, heller ikke «rovdrift», «naturskog», «artsmangfold» eller «truede arter». At kvaliteten på industritømmeret er langt lavere enn for trær med en naturlig vekstsyklus, med de implikasjoner det har for både pris og generell samfunnsøkonomi, synes heller ikke i museets interesse å opplyse oss om.

Derimot vies naturlige og menneskeskapte klimaendringer en del plass. Dette er interessant. Av de truslene som den norske skogen står overfor, er vel klimatrusselen den som skogbruket er fjernest fra å være ansvarlig for. I tillegg presser deler av næringen på for å kunne selge CO2-kvoter som en del av Kyoto-avtalen. Argumentet er at ved å øke utvirkningstakten ytterligere, binder skogen enda mer CO2. Men dermed økes også industriskogens dominans. Dessuten går det ikke an å hevde at plank og papir, som jo er skogbrukets hovedprodukter, binder CO2 for all fremtid. At de fleste anser bruk av skog i Kyoto-avtalen som uakseptabelt, blir ikke vanskelig å forstå.

Et luksusproblem, kan hende, men med stor betydning for folk flest, er hvordan det industrielle skogbruket har endret betingelsene for et rikt og variert friluftsliv. Slik ser vi at naturhistorien også virker tilbake på kulturen. Dette vies forsvinnende liten oppmerksomhet, i tråd med den generelle linjen.

Det er ytterst betimelig å sette spørsmålstegn ved direktør Yngve Astrups forsikringer om at skogbruksnæringen ikke på noen måte har diktert utstillingen. Om den ikke er diktert, er den i alle fall møysommelig skreddersydd. Dette gjelder også den sidesterke boken «Tid for skog» som utgis i forbindelse med nyåpningen.

Er så utstillingen mislykket? Ja og nei. Størstedelen holder høy standard. Problemet er nettopp at denne størstedelen er så stor, for å si det slik. Sosialhistorie, produktutvikling, industriutvikling og generell norsk økonomisk historie, eksport, kunst og design er stort sett godt formidlet. Aspekter ved utstillingen det ville være en takknemlig oppgave å gå nærmere inn på, hadde det ikke vært for at det springende punkt, at skogen i Norge i de siste århundrer i akkumulerende grad er blitt formet av menneskenes aktiviteter, uteblir så totalt. Dette er spesielt ille i og med at Skogbruksmuseet er et ledende museum med høye besøkstall, og dermed har et stort formidlingspotensial - og ansvar.

Å stirre inn mellom furustammene på vei til sommerhuset i Trysil er faktisk verre nå enn da jeg var barn, for nå vet jeg hvorfor den bokstavelig talt drepende ensformigheten er som den er. Den er ikke et produkt av nødvendighet. Spørsmålet må bli: Vet Skogbruksmuseet?