Skole til besvær

Humoristisk, gjenkjennelig og skremmende om en lærers hverdag.

BOK: Noe er galt med den norske skole. Men hva? Litt av svaret får vi i læreren Espen Lunds delvis selvbiografiske dagbok. Den bærer undertittelen «Liten lesebok fra en lærers hverdag». Her forteller den 36 år gamle læreren Erling fra et år som lærer på en barneskole i Trondheim. Etter en lang og doven skoleferie starter Erling med en tredjeklasse som er grei nok. Hadde det ikke vært for et absurd skolebyråkrati og en ressurstappende møtevirksomhet.

«Vi lærere har mange slags møter: Personalmøter, pedforum, infotid, teammøter, fagmøter, kaffekokingsmøter, klubbmøter, drøftingsmøter og spes. ped-møter», forteller Erling med den sorgmuntre selvironi som kjennetegner denne boka. Og den går hardt utover en skole som synes å bruke de fleste ressurser på omstruktureringer og nye læreplaner. Læreplaner som skifter hver gang lærerne har klart å sette seg inn i den forrige.

Kaos og skjemavelde

Lunds tilspissede angrep går hardest utover alt som smaker kursing og pedagogiske prosjekter, som det synes å florere av i skolevesenet. Som når Larsen fra kvalitetstjenesten vil synliggjøre kunnskap, gjennom det omfattende prosjektet fra «Kaos til kvalitet». Her må lærerne bruke mye tid til å fylle ut skjemaer som skal kartlegge hvor hyppig elevene rekker opp hånda. Skjemaer Larsen skal bruke et halvt år på å tolke, for så å skrive en rapport som støver bort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oppgitt alvor

Erling forteller om da han blir sendt på kurs for å kjenne på lykken, og den eneste lykken han opplever er da kurset endelig er ferdig. Han forteller om kampen blant lærerne hver høst for å få de rolige klassene. Om kollegial hygge, sladring og uhygge. Og om vikaren som med stor begeistring introduserer et selvlaget trollprosjekt for klassen, og ender gråtende fordi elevene selv blir noen troll.

Bak den sorgmuntre tonen, ligger det et dyp og oppgitt alvor. Som da de får en ny gutt i klassen. Anders. «En kvikk gutt med mye energi som er usedvanlig treffsikker med viskelæret». Etter at Anders har kastet viskelær i hodet på Erling i en måned, søker Erling hjelp. Etter to måned kommer hjelpeapparatet:

«To damer med ildrødt hår, en øredobb hver og briller.» De snakker med Anders, som forteller at han kjeder seg og vil ha mer action, helst actionfilmer. Etter et halvt år får Anders hjelp to ganger i uka. Da benytter Erling anledningen til å få undervist resten av klassen.

«Litt på 1/2 tolv» avslører en kjærlighet til elevene og visse deler av den norske skole, som muligens ikke er så dårlig som sitt rykte.

Andre steder er byråkratiet og dumheten satt så på spissen at angrepet mister noe av sin kraft. Det meste er likevel deprimerende gjenkjennelig for alle med et visst kjennskap til skolen. Der de mest absurde episodene muligens er hentet fra virkeligheten. Det virker for eksempel ikke utenkelig at lærerne sendes i møte for å bestemme hva slags blyanter elevene skal bruke. For så å vedta at de skal beholde dem de alltid har brukt. Inntil videre.