Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Skoleårets viktigste debatt

Bør vår kristne tradisjon reflekteres i en ny formålsparagraf? Bør ordet «kristen» i hele tatt nevnes?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN 2. JUNI NEDSATTE statsråd Øystein Djupedal utvalget som skal analysere og vurdere formålet med skolens og barnehagens virksomhet - og deretter legge fram forslag om en ny formålsparagraf. De femten forstandige kvinner og menn, under ledelse av viserektor Inga Bostad, skal levere sin innstilling innen 1. juni 2007. Dette er et prisverdig tiltak. Det gir oss en anledning til å gjennomtenke formålet for de to viktigste offentlige dannelsesinstitusjonene i samfunnet. Med jevne mellomrom bør ethvert samfunn gjøre det.

DET VAR I 1739 AT kong Christian 6. påla alle klokkere i Norge «Sommer og Vinter at holde ordentlig Dansk Skole, og at underviise Ungdommen flittig i deres Christendom, Læsen, Skriven og Reignen». Den første egentlige formålsparagrafen kom med byskoleloven av 1848. Her ble det slått fast at skolen skulle «understøtte den huuslige Opdragelse i at bibringe Ungdommen en sand christelig Oplysning og derhos forskaffe den de Kundskaber og Færdigheder, som ethvert Medlem af Statssamfundet bør besitte.»Formålsparagrafen har nok endret seg siden 1848, men ikke så mye. Fra å «bibringe Ungdomen en sand christelig oplysning» (1848), til å «medvirke til Børnenes kristelige Opdragelse» (1889), til å «hjelpa til å gjeva borna ei kristeleg og moralsk uppseding» (1936), til å «hjelpa til å gjeva elevane ei kristeleg og moralsk oppseding» (1959) - en formulering som hovedsakelig er beholdt i den utvidete opplæringsloven (1998).Tre prinsipper går igjen: 1)  Samarbeidet med hjemmet. Foreldreretten har vært en bærende idé i norsk skolepolitikk fra 1848 til i dag. Det er foreldrene som har hovedansvaret for barnas oppdragelse og undervisning. Skolen er foreldrenes medhjelper. Derfor har vi ikke skoleplikt i Norge, men undervisningsplikt. 2)  Oppdragelse og opplæring. Dette har vært skolens to hovedoppgaver. I 1848 snakket man om å «understøtte den huuslige Opdragelse» - og gi «de Kundskaber og Færdigheder, som ethvert Medlem af Statssamfundet bør besidde». I dag skal skolen gi «elevane ei kristen og moralsk oppseding» - og «god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn». 3)  Kristen oppdragelse. Den norske skolen ble til som et religionspedagogisk redskap for staten (1739). Skolen var et underbruk av kirken. Presten var i 120 år den selvskrevne leder av skoleadministrasjonen, og kristendomsundervisningen var kirkens dåpsopplæring.

ETTERHVERT LØSNET BÅNDENE mellom kirken og skolen. Fra 1860 ble makten gradvis overført fra prestene (embedsmennene) til folket. Det skjedde bl.a. gjennom kommunale skolestyrer med frie formannsvalg og ved at skoledirektørembeder ble opprettet. I 1915 kunne man bli lærer i folkeskolen uten å tilhøre statskirken, og i 1969 slo Kirke- og undervisningskomitéen fast «at kirken selv har ansvaret for å gi dåpsopplæring i kirkelig forstand». Kristendomsfaget var blitt skolens eget fag. Samtidig med at vi har hatt en kristen formålsparagraf, har toleransehensynet kommet stadig sterkere inn i skolen. Allerede i rettledningen til Normalplanen av 1939 ble det sagt at læreren skulle «syna tolsemd mot menneske som tenkjer annleis enn ein sjølv». Han måtte ikke drive undervisningen i kristendom slik at den «kjem i strid med krava i vår tid om at kvar einskildmann må få tenkja fritt».Fra 1969 er det i formålsparagrafen slått fast at skolen også skal «fremje åndsfridom og toleranse». Spørsmålet er om «ei kristen og moralsk oppseding» lar seg forene med toleransekravet i en flerkulturell skole?

EN TRENGER IKKE VÆRE noen stor spåmann for å forutse at Bostad-utvalget vil bruke mye tid på formuleringen «ei kristen og moralsk oppseding». Bør vår kristne tradisjon reflekteres i en ny formålsparagraf? Bør ordet «kristen» i hele tatt nevnes? Verken Sverige, Danmark eller Finland har noen referanse til «kristen oppdragelse» i sine skolelover. I den svenske skoleloven fra 1985 sies det at skolen skal fremme elevenes «harmoniska utveckling till ansvarskännande människor och samhällsmedlemmar». Det sies videre at virksomheten i skolen skal utformes «i överensstämmelse med grundläggande demokratiska värderingar».I den danske folkeskoleloven (2006) finner vi følgende formulering: «Folkeskolen skal i samarbejde med forældrene give eleverne kundskaber og færdigheder, der - gør dem fortrolige med dansk kultur og historie, giver dem forståelse for andre lande og kulturer, bidrager til deres forståelse for menneskets samspil med naturen og fremmer den enkelte elevs alsidige udvikling.» Det sies videre at skolens undervisning og dagligliv må «bygge på åndsfrihed, ligeværd og demokrati.» Finlands grunnskolelov fra 1983 slår fast at «Grundskolan bör fostra sina elever till dygd och goda samt meddela dem sådana kunskaper och färdigheter som de behøver i livet.»

I ALLE TRE LANDENE understrekes samarbeidet med hjemmet og den enkelte elevs personlige utvikling. Men altså - ingen referanse til spesifikke kristne verdier.I Norge er det mange som mener at skolens formålsparagraf bør speile det faktum at kristendommen har vært den dominerende religion i 1000 år. «Den kristne tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie - en arv som forener oss som folk på tvers av trosretninger,» heter det i Læreplanen. Kanskje kan denne gordiske knute hugges over ved å skille mellom den kulturarv skolen bygger på og de verdier skolen skal fremme. Det gir god mening å karakterisere det norske samfunns kulturarv som hovedsakelig kristen og humanistisk. Når det gjelder skolens verdier , bør disse formuleres som fellesmenneskelige verdier - på tvers av ulikheter i tro og livssyn. Intet livssyn bør ha monopol på de verdier som barnehage og skole i det 21. århundre skal bygge på.

SKOLEN HAR ALLTID vært motoren i det nasjonale dannelsesprosjekt. En formålsparagraf må peke ut retning og formulere mål for dette prosjektet. Den må styrke skolen som fellesskapsarena og ikke gjøre den til en kampplass. Utvalgets oppgave blir å komme fram til samlende formuleringer som forener og inkluderer. Det betyr at ingen gruppe kan forvente å få alle sine primære ønsker oppfylt. Det endelige forslaget må bli et bredt favnende og klokt kompromiss, skrevet i et slitesterkt og innholdsmettet språk.Det fins andre tema som er minst like viktig som det jeg her har berørt. Som for eksempel forholdet mellom hjem, skole og samfunn; den enkelte og fellesskapet; frihet og ansvar; plikter og rettigheter; identitet og dialog; konkurranse og samarbeid; kunnskap, holdninger og ferdigheter, osv. Under disse spørsmålene ligger to andre: Hvilket menneskesyn skal arbeidet i skolen og barnehagen reflektere - og hva skal allmenndannelse være i det 21. århundre?Skolens formål angår alle. Den største utfordringen blir kanskje mandatets pålegg om å «legge til rette for og bidra til bred debatt om de ulike forslagene til formål». Ikke bare blant foreldre, elever og lærere, men blant alle grupper i det norske samfunn. Jeg håper derfor at dette temaet settes på dagsorden på planleggingsdager, foreldremøter og kommunestyremøter. Men også på møter i ungdomslag, pensjonistforeninger, fagforeninger, næringslivsorganisasjoner, livssynsorganisasjoner, osv. Det er nå vi har denne anledningen.