OPPSLUKT AV BØKER: Når lærebøkene er preget av et språk som abstraherer leseprosessen, er det rimelig at kritikken kommer. Foto: Shutterstock / Scanpix.
OPPSLUKT AV BØKER: Når lærebøkene er preget av et språk som abstraherer leseprosessen, er det rimelig at kritikken kommer. Foto: Shutterstock / Scanpix.Vis mer

Skolebarn må bruke et livløst språk om bøker som er fulle av liv. Klart det blir bråk

Men debatten er for viktig til å ende med hersketeknikker og stillingskrig.

Kommentar

En intens debatt har herjet helt siden NRKs bokanmelder Knut Hoem før jul skrev en flengende kritikk av sin sønns lærebok i norsk. Bøkene om lesing og litteratur brukte et språk som var abstrahert inntil det ubrukelige. Leseprosessen, og de ganske vage begrepene som skulle beskrive den, var viet langt større plass enn litteraturen selv.

Litteratur kan suge barn inn, gi en gjenklang av de psykologiske og eksistensielle spørsmålene de stiller seg selv, og se verden gjennom andre øyne enn sine egne. Med lett tilgjengelig litteratur går dette av seg selv, med mer krevende stoff kreves hjelp av en god formidler, som en lærer. Sikkert er det at oppmerksomheten er en begrenset ressurs. Og hvis barn hele tiden oppfordres til å være selvbevisste, til å merke seg hvordan og hvor fort de leser, gjør det innlevelsen i selve det som leses mindre og skaper et inntrykk av at innholdet og innsiktene er mindre viktig. Professor Finn Egil Tønnesson er blant de som er kritiske til denne nye pedagogiske trenden, og sier at det å tenke over hvordan man leser mens man leser, er «like umulig som at øyet ser på seg selv mens det ser». Det er helt på sin plass at dette kritiseres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men kritikken av lærebøkene har blitt fordreid og gjort til noe større og annet enn dette. Forsker Marte Blikstad-Balas, backet av en høylydt heiagjeng, forsøkte under NRKs direktesendte folkemøte på onsdag å gjøre Hoems kritikk til et angrep på norske lærere. Dette er en uforfalsket hersketeknikk. Kritikken av læreverket ble avfeid med at det er noe helt annet enn det som står der som skjer i klasserommene. Hvis forsvaret av en lærebok går ut på at den ikke brukes, står det ikke så godt til med resonneringsevnen. Og hvis man ikke skal kunne gå det skolebarn leser etter i sømmene, fordi det per definisjon er en mistenkeliggjøring av en samlet norsk lærerstand, er vi over i en ny og for så vidt fascinerende form for stalinisme, der en uavhengig kritiker blir en fiende av et fellesskap som fremstilles som langt mer kompakt enn hva det er.

En kritisk analyse av en lærebok er ikke noe angrep på pedagogikken som sådan. Så klart må lærere ha verktøy for å lære forskjellige barn å lese. Men dette må de ha internalisert og klare å anvende i møte med elevene som trenger det. Slike teorier har lite å gjøre i lærebøker og læreplaner. Det er lærerens jobb å ha denne oversikten, ikke barnas. Blikstad-Balas hevder at bøkene lærer bort nødvendige verktøy for å kunne lese. Den logiske konsekvensen av et slikt syn er at det er bortimot umulig å lese noe uten å ha lært en teori om hvordan det skal gjøres, noe som knapt stemmer overens med erfaringen til noen som har sittet krøllet opp i en stol med en oppslukende bok i fanget.

Det kan spørres om hvor den oppsiktsvekkende defensiviteten til Blikstad-Balas og støttespillerne kommer fra. Den er i alle fall oftest å finne blant dem som vil at norskfaget skal ha en større kommunikasjonskomponent og som ønsker å tone ned vekten på dannelse. Kanskje bærer den i seg en gammel mistenksomhet mot humanistene og kritikerstanden; en følelse av at det å være opptatt av klassisk litteratur og kulturarv er en syssel for snobbete portvoktere. Det er i så fall en følelse som burde døyves. Konsekvensene er det skolebarna som må bære, de som må bruke et livløst språk om noe som er fullt av liv, og som henvises til å merke seg sine egne teknikker og måter i den grad at de kanskje ikke hører benpipenes bønn i det fjerne.